Katta mi planlegger å drepe meg.

Dette er katta mi.

Naaawww.... snuspeluspe.

Søt? Alle som har vært på besøk her vet at husets katt ikke er helt god. Ikke at det er ei rabiat og krakilsk monsterkatt, den oppfører seg tilsynelatende normalt. Men jeg lar meg ikke lure. Jeg har bodd med krapylet i hus nå i to og et halvt år, og det er ikke tvil:
Mitt liv er i fare.

Leke? Think again. Dette er en advarsel, fordømte humanoid.

Det er ei innekatt, og har dermed ei kasse med sand som den legger kabler i. Og som katter flest er den opptatt av å grave ned nevnte kabler etter beste evne. Men jeg oppdaget i dag at katta gikk inn i dritkassa si og gravde frenetisk uten å legge fra seg noe som helst! Den gikk frivillig inn i sin egen lort-eim og øvde på graving!
Katta mi øver på å begrave meg.

Ved første øyekast er udyret ei koselig katte, og alle som har hatt katt har opplevd dette: Pelsdotten hopper opp på deg mens du ligger på sofaen, og begynner å tråkke, kna og stampe litt sånn undersøkende på deg. Jeg har hørt at det er en kose-refleks som stammer fra da hun var kattunge som leita etter kattemors patter. Igjen har jeg gjennomskuet utysket. Det er noe i blikket mens hun står der og tramper, noe i øynene som sier “Gjør det vondt her? Hva med her?”
Katta mi sjekker tilstanden til mine vitale organer.

Og hvem vet? Kunnskap om ponniers anatomi kan jo også komme til nytte en dag.

Jeg blir plutselig klar over at den kommende morderen sitter urørlig midt på gulvet og stirrer på meg. Vi er i gang med en stirrekonkurranse. Jeg blir tørr i munnen og konsentrerer meg om å ikke vike.
Katta mi tester min mentale styrke.

Mens jeg intetanende sitter og ser TV og slurper kaffe ser jeg henne i sidesynet: I skyggen av sofaen, nesten usynlig i mørket. Betrakter meg.
Katta mi kartlegger min atferd i mine naturlige omgivelser.

Smått om senn dupper jeg litt på sofaen. Jeg våkner av noe som kan virke veldig trivelig (men som du skjønner har jeg en annen opplevelse); pelskledd djevelyngel som står på brystkassa mi og dasker meg lett på nesen og dytter snuten sin mot halsen min. Uheldigvis for katta har hun ikke tomler, men hadde hun hatt det…
Katta mi prøver å kvele meg i søvne.

Når jeg blir funnet halvt nedgravd, kvalt av sirlig plasserte poter og med milten knust, og politiet står uten spor: Dere vet hvem.

Egenhendig stjelt herfra.

About these ads