Jeg vemmes nemlig litt hver gang jeg ser sidelengs-trynet. Jeg skal være veldig tidlig ute med å si at ja, jeg benytter meg av det sjøl til tider. Likevel vrenger det sorte hjertet mitt seg litt ekstra når smilefjeset former seg på displayet.

Det er slik jeg ser det for meg. :-) Ei uskyldig 11 år gammel jente vannmerket og fanget i en fotodatabase.

I århundrer har folk kommunisert ved hjelp av symboler. Helleristninger, hulemalerier og dassgraffiti har eksistert siden før Jesus var en liten snørrvalp, og :-) har eksistert i hele mitt digitale liv. Som sagt bruker jeg det sjøl, dog er jeg svært påpasselig med å begrense bruken. Og :-) er det vanligste i verden. Og det er ikke bare teite bekjente på Facebook som slenger rundt seg med smiletryner, til og med seriøse firma, anerkjente intellektuelle og andre smartinger synes det er helt akseptabelt. Så hvorfor blir jeg helt Thorbjørn Berntsen bare jeg ser denne tegnkombinasjonen?

Det er ikke bare fordi det er feil bruk av tegnsetting. Det er mest fordi jeg synes det er overflødig. Det er som om avsenderen tror at jeg ikke skjønner at han/hun ikke er sur, og må understreke at “husk at dette er skrevet med et smil”. Med andre ord er vi blitt enten a) veldig forsiktige og livredde for å fremstå som sure, eller b) uten evne til å uttrykke oss slik at det ikke er tvil om hva vi mener.

Åja, ok. Jeg trodde det burde holde i massevis at du visste hvordan ansiktet mitt ser ut til vanlig.

Hvis vi begynner å blande inn resten av jungelen av smilefjes blir det skikkelig ille.
:-)   ;-)   :-P   :-O   :-S   €====3 og så videre.
Etter hvert som de forskjellige er blitt vanlige, skjønner vi kjappere og kjappere hvilket humør eller betydning som ligger bak de forskjellige kombinasjonene. Og i mange tilfeller brukes smilefjes som et get-out-of-jail-free-card. Passiv-agressive fornærmelser kan ikke angripes så fremt det hives et “jeg tuller bare”-tryne på slutten. “Fin kjole. Jeg visste ikke at det var horefestival i byen :-P” Sånn! Tre tastetrykk, og du er safe.

;-)

Jeg stoler ikke på smilefjeset. Det kan brukes som et verktøy, en ryggdekning. “Nå har jeg vasket gulvet, regner med du henger opp klærne når du kommer heim.” er en helt annen type beskjed med et :-) på slutten enn uten, men det stemmer jo ikke med tonen i beskjeden ordren. Hvis jeg får ei melding fra deg om at du sitter fast i trafikken, at du har fått lønnsforhøyelse eller at du er blitt multihandikappet etter et møte med en jervflokk, synes jeg du kan gå ut ifra at jeg har knekt de tilstrekkelige sosiale koder for å henge med på hva som er ditt naturlige humør som følge av de hendelsene.

Den nye multe-farrisen er helt ålreit. :-D :-D :-D

Men hva er så ille? Hvorfor brenner barten min på grunn av smilefjes? Vi bruker jo allerede utheving og kursiv for å understreke betydning, og hva er vel et utropstegn hvis ikke et verktøy for å uttrykke følelse?

Det er bare det at smilefjes er så klengete. Det er en valp som klenger seg til mitt virtuelle ben; “elsk meg, elsk meg, se så glad jeg er!” Og det ødelegger på en måte leseopplevelsen min. Jeg hører for meg et happy “wheee!” når jeg leser :-D, og jeg hører den nedadgående komi-trombonen “wah-wah-wah-waaah” når jeg leser :-P.

Overlat litt til fantasien. Jeg krever ikke at meldinger, mailer og andre beskjeder skal være Nobelprisverdig mesterprosa, men du trenger ikke å tegne og male for at jeg skal forstå heller. Når du melder meg om noe som får deg til å smile, stol på at jeg, selv om du ikke ser meg,  smiler tilbake med mitt kolon-bindestrek-og-parentes-slutt-løse ansikt.

Men i år er det et område jeg virkelig kunne tenke meg å justere meg sjøl på. Det handler ikke om at jeg synes jeg er en ræva person som virkelig trenger å gjøre drastiske endringer for å kunne gå ut blant folk uten skam, sjøl om det sikkert stemmer. Jeg kunne med fordel blitt mer ydmyk, slutta å røyke, bevegd meg litt innimellom og spist mindre ostepop.

Men litt for ofte havner man i en typisk må-man-så-må-man-situasjon.

Men hvor er artigheta i det? Jeg tror steinhardt på idéen om at livet ikke er stort mer enn underholdning, og de som tror noe annet er på feil spor. Den tanken fører til at jeg har det storveies, og drar nytte av alle som mener de har funnet en dypere mening med livet; hjelpe andre, gjøre verden til et bedre sted, dele godene, and all that jazz. Jeg sier ikke at det er idiotiske verdier, disse folka er jo en uvurderlig ressurs som gjør det mulig for meg å ha det fantastisk. Takk, forresten.

Dere gjør det mulig for meg å bruke internettplass på bilder som dette, uten at jeg føler meg skyldig i det hele tatt. Takk igjen.

Jeg har altså et nyttårsforsett for 2012. Og for en gangs skyld er jeg ikke bare egoistisk og snørrhoven. En ting først, bare: “snørrhoven?” Hva er det for et uttrykk? Jeg vet jo at det betyr å være en bedrevitende, arrogant dåsemikkel med for høye tanker om seg sjøl, men “snørrhoven?” Hoven som følge av overproduksjon og/eller unødig lagring av snørr innvendig? Så mye snørr at man hovner av det? “Han holder på å bli en ekkel besserwisser. Jeg tror vi snakker en hevelse grunnet usunn snørrmengde”.

Jeg skal bli bedre til å kjefte på fremmede

Dette er nyttårsforsettet, og mitt bidrag til Fellesskapet 2012. La meg forklare.
Jeg mener ikke at jeg skal gå rundt og brøle ufølsomme fornærmelser mot tilfeldig forbipasserende. Da ville forsettet vært “jeg skal bli institusjonalisert innen februar”, noe jeg tenkte å spare til tidligst 2014. Jeg snakker om at det finnes så mange forferdelige folk der ute, så mange uspiselige mennesker som sprer dårlig stemning og har evnen til å ødelegge dagen til folk på kort tid. Og ofte vet de det ikke sjøl. Og det er her jeg kommer inn.

Og kanskje kommer jeg inn her også etterhvert.

Noen må være der for å fortelle buljongmarinert fjærkre at de er suppegjøker. Jeg husker et perfekt eksempel fra omtrent åtte-ni år sida: Et par kompiser og jeg var på lokalpuben og tok et par rolige pils. Og lokalpuben (som lokalpuber flest) har sine stamgjester, og som lokalpub-stamgjester flest var også disse renspikka kålhoder. Vi sto ute ved inngangen som to grupper; oss og stamgjestene. De skula på oss på ekte kåbbåyvis, men vi fikk ikke mer pes enn som så. Så kom det en fyr gående på vei inn til puben, og han var av utenlandsk opprinnelse, Pakistan eller deromkring. Da gulpes det opp en kvikk replikk fra den dominante stamgjestehannen: “Døh, Maliks e længer nerri gata hær”.

For uinvidde kan det opplyses om at Maliks er en halvshabby restaurant like ved som er drevet av tyrkere. Vanligvis ville man reagert på rasist-vitsen med å sende hverandre megetsigende blikk og kanskje gå et annet sted, men en av mine kompiser snur seg sakte (se for deg Robocop) mot vitsemakeren og sier “hold kjeften din”. Dette blir besvart med flakkende blikk og hånende humring. Kompisen min følger opp: “Sånn sier du bare ikke. Tenk det, men tvert du tenker på å si det; hold kjeften din”. Så drakk vi opp og gikk.

Ingen av oss hadde problemer med å følge kompisen vår videre derfra.

Det er dette jeg mener, det er dette jeg vil til livs. Folk som har en udugelig holdning koblet med tankeløshet for hva egne hverdagshandlinger fører til. I min fantasiverden (som jeg tross alt lever i) førte denne episoden til at pubhelten kanskje tenkte en ekstra gang over hva han hadde sagt, og kanskje han innså at det var en idiotisk ting å si. Kanskje han opparbeidet seg et lite filter som ikke slapp igjennom slike hjernedøde kommentarer de neste tre ukene. Og det er på en måte godt nok. Det er en forandring.

Jeg skal altså etterstrebe å kjefte på fremmede. Når jeg står i kø på kafeen og hu foran meg får vite at de er tomme for vannbakkels og reagerer med å bli sutrete og sier surt til hu bak kassa at “da kan dere kanskje endre på skiltet utafor som reklamerer for vannbakkels til 38 kroner da, dere lyver jo til kundene. Er det sånn dere driver butikk?“, så skal jeg tappe henne lett på skuldra og si rolig “Slapp av litt, menneske. Hvis vannbakkels er så livsviktig for deg at du føler at du må ruinere arbeidsdagen for folk, foreslår jeg at du kjøper deg ei kokebok og lager din egen vannbakkels helt slik du vil ha den. Kanskje du til og med kan drive din egen butikk?”

Når jeg er på bussen og noen 11-åringer spør bussjåføren om når den-og-den bussen går dit-og-dit og bussjåføren svarer bryskt med “bussrutan står rett bak dåkk”, lukker døra og kjører videre, skal jeg glatt overse “forstyrr ikke føreren”-skiltet, høre med sjåføren om han kanskje kan forstå at bussrutene ikke er like enkle å lese for prepubertale, om han kanskje burde anerkjenne sin status om servicearbeider, om han husker hendelser fra sin egen barndom med autoritære figurer som fikk ham til å føle seg teitere enn syltelabber, om han føler at han er blitt en positiv bidragsyter til samfunnet og om han trenger et lommetørkle til alle de tårene.

Så skal jeg ta over resten av bussruta mens han bygger seg sjøl opp igjen ved å lære seg "I hildringstimen" på trekkspill.

Dette er perfekt. Jeg iverksetter det jeg mener er gode tiltak, og får forhåpentligvis litt underholdning ut av det.

Jeg skal ta i bruk alle mine etthundreogåttitre centimeter for å ruve over utidige unger som synes det er artig å smøre makrell i tomat på biler, jeg skal si i fra med fynd og klem når Anne B. Ragde tror hu kan snike i barkø, jeg skal løpe opp syklister som sykler altfor sakte til å være i veibanen og fortelle dem hvor David kjøpte ølet, jeg skal høyt og muntert si “hei på deg din blei” til han mutte bak Rema-kassa som ikke ser på folk en gang, jeg skal ikke ta fem flate øre for å si ifra (at jeg ikke tar fem flate øre for å si ifra) når folk konstant avbryter andre, og jeg skal hysje på og irettesette idioter som ødelegger kinofilmen eller konserten. Alt for en bedre verden.

Jeg skal bli et vandrende leserinnlegg. Godt nyttår!

MUSIKK

Skuffende lite fra denne kanten i år. 150 g julesylte utloves til den som vet hvem dette er.

Rihanna, Rihanna, Ri-føkkings-han-føkkings-na.
La meg avklare; Jeg liker Rihanna. Hun synger bra, har et slags særpreg, alltid verdens beste produsenter og låtskriverfabrikker i ryggen, og man får ikke øyebrokk av å se på henne heller. Men 2011 la seg på rygg og lot Rihanna go to town fra topp til tå. Hennes forrige album (Loud) fra november 2010 var så vidt i gang med å herje 2011, og hun slapp neste plate (Talk That Talk) et år etter, og ingen rakk å puste mellom de to utgivelsene. Jeg ramser opp Rihanna i 2011:
California King Bed
Man Down
Cheers (Drink To That)
We Found Love
You Da One
Talk That Talk (med Jay-Z)
Who’s That Chick (med David Guetta)
All Of The Lights (med Kanye, Kid Cudi og omtrent femten andre)
Fly (med Nicki Minaj)
Take Care (med Drake)

Ti. Ti låter på elleve måneder. Til sammen 61 uker på Billboard Hot100. Rihanna har til og med flirt tiden i ansiktet og prestert 61 uker på 40-og-noen uker.

I make hits like I eat bananas. And I eat ALL the bananas.

Dubstep
Skrillex, og alt det andre. Plutselig var det dritstilig å høre på lyder som høres ut som en flokk isbjørn som spyr faksmaskiner. Jada, jada – før dreadsa dine tar fyr: Jeg er klar over at den kommerse skiten der ikke er dubstep. De kaller det visstnok brostep. Samma det. Dubstep eller brostep, fjottstep er det uansett. Heldigvis gikk trenden over fortere enn noen kan si “BBBRRRWOAWWOAW ZZZZXXXP WHiiiRRHQHQZ”, og all form for step gikk på en glepp og er nå tom for pepp. Null depp.

FILM

Åpenbart er det mye som skal til for å overgå 2010.

Sucker Punch
Ikke den beste filmen i år (det er enten Drive elleeeer kanskje Breaking Dawn. Nå har jeg ikke sett Kung Fu Panda 2 da. Har veldig trua på den.), og det er heller ikke den verste. Men det er helt klart en av de mer underholdende: Uendelig nerdeapell, halvnakne unge damer med maskingevær og onelinere tettere enn øyenbrynene til Noel Gallagher. Sammen med Scott Pilgrim vs. The World (2010) er det kanskje starten på skikkelige gamer-filmer. Friske greier.

Værsågod, ingen årsak. Jeg vet det var det du ønsket deg, god jul.

The Thing
Hiv tre-fire nordmenn i en amerikansk film, og hele medie-Norge går apelort.
Hiv tre-fire nordmenn i en amerikansk film, og resten av verden gidder ikke trekke på skuldrene en gang. Det er en midt-på-treet monsterthriller som blekner mot originalen fra 1982. Men for all del, Jørgen Langhelle sitter nok på hurtigtoget som stopper på DeNiro Station.

TV

Sånn går det når man ikke har råd til Viasat Gull, og må ta til takke med KABEL-TV, am I right?

Breaking Bad
Jess, jeg vet at denne serien starta for to-tre år sida. Og den var stein hakke bra da. Og i år rykka den opp til førsteplass. Noensinne. Dette er en vanvittig bra serie, og i motsetning til alt for mange lovende serier klarer den å holde en stigende formkurve. Siste sesong overgikk alt jeg har sett av TV: The Wire, Sopranos, Mad Men, Boardwalk Empire… til og med Twin Peaks. Hvis du ikke har sett den; get watching. No joke.

Louie

Louis CK er en slags stand-up-veteran, og er kjent som en “comic’s comic.” Med denne serien har han fått fritt spillerom, og er like drøy og svartsynt som han er sympatisk og morsom. Igjen har 2011 sjenket en serie som knuser det meste av konkurranse. Louie er artigere enn Modern Family, sjukere enn Family Guy og smartere enn alle vitsene i Big Bang Theory til sammen, gange uendelig. Det er litt Arrested Development, det er litt Seinfeld-bare-på-ordentlig, det er litt nyskapende og det er tarmrevnende hylmorsomt. Skal jeg anbefale én ting fra i år: Louie.

Det er mange flere ting verdt å nevne fra i år, men jeg vet du ikke gidder å lese særlig mer nå. Så vi sier det sånn for nå, og avslutter med et koselig bilde. Dette skjedde også i 2011:

It's not human. Yet.

Som en rimelig musikkinteressert fyr er det nesten litt flaut at jeg ikke har skrevet mer om musikk her. Det er altså tid for en litt smal topp fem-liste over mine favoritt-konseptalbum. Hvis du er under 23 år og ikke har filla snøring på hva jeg babler om: et album er en rekke sanger fra en og samme artist/gruppe samlet til en helhetlig utgivelse. Et konseptalbum er et album der alle sangene hører sammen tematisk, og gjerne fungerer som kapitler i en bok eller noe sånt. En bok er en bitteliten bit av internett som er printet ut og limt sammen i kanten.

70-tallet var tiåret da konseptalbum var all the rage. Tilfeldigvis var dette også syre-tiåret, noe som medførte ambisiøse ideer, intrikat navlebeskuer-musikk og Chevy Chase. Heldigvis kommer det ut konseptplater fortsatt, dog er det blitt sjelden vare. Når det kommer til denne typen album snakker vi ofte om en shitstorm av tullball og stormannsgal pompøsitet, men innimellom dukker det opp juveler:

5 – Rush – 2112 [1976]

Jeg ble litt skuffa da jeg fant ut at 2112 slett ikke handlet om aqua-space-Satan. Misvisende omslagskunst.

Rush har vært så desperat ukule så lenge at de nå er blitt det kuleste siden oppfinnelsen av boots. De har eksistert i 43 år, har gitt ut tyve plater og gir fortsatt ut omtrent åtte live-DVD’er i året. Mange regner 2112 som høydepunktet for Rush.

Konseptet:
Det er år 2112, og det har gått en del år siden Den Store Krigen mellom flere galakser (eller noe sånt), og galaksen er kontrollert av et strengt kvasi-religiøst diktatur som ikke sparer på undertrykkinga. Alt sensureres livskiten av, og når hovedpersonen i 2112 finner en eldgammel gitar og lærer seg å spille på den helt av seg sjøl blir det naturligvis bråk. Det ene fører til det andre, og før man vet ordet av det er en ny krig i gang. Det hele ender med en tvetydig melding: “Attention all planets of the Solar Federation: We have assumed control.”

Plata:
Det må sies at dette ikke er en helstøpt konseptplate, ettersom det kun er selve låta 2112 som er konseptet, og de andre låtene er mer eller mindre løsrevet fra konseptet. Det spiller forsvinnende liten rolle når låta er godt over 20 minutter og helt himmelropende bra. Dette er høyoktan-prog av ypperste merke. Geddy Lee høres ut som noen kjører ei frossen katt gjennom ei sirkelsag, og progvokal blir ikke bedre enn dette.

Sterkeste låt: 2112 [youtube] [spotify]

4 – Janelle Monáe – The ArchAndroid (Suites II and III) [2010]

Hei, konspirasjonsteoretikere! Tell antall Illuminati-symboler. Gjør det gjerne til en drikkelek. Salpetershots!

Etter musikken å dømme er Janelle Monáe født og oppvokst i Funkytown. Hun hadde et slags gjennombrudd som gjesteartist på Outkasts Idlewild (som også er et slags konseptalbum), og platedebuterte med The ArchAndroid i 2010, til stående ovasjoner fra en samstemt musikkpresse.

Konseptet:
The ArchAndroid har ingen lineær historie, men en knallrød tråd gjennom hele plata. Albumet er sterkt inspirert av Fritz Langs ikoniske film Metropolis fra 1927. Hovedrollen innehas av en erke-android kalt Cindi Mayweather, som er en slags gudinnefigur sendt fra fremtiden for å redde befolkningen i Metropolis fra noen tidsreisende slemminger. Litt vanskelig å få et grep om historien altså, men gjennomgående tema er frihet og individualisme. Aldri har frihet og individualisme hørtes mer sexy ut.

Plata:
Dette er en av de beste platene som er kommet på denne siden av millemiuniumet. Jeg har vanskelig for å tenke på ei plate som har bredere spenn rent musikalsk. Her er det dryss av Prince, punk, 60-tallspop, Quincy Jones, storband og David Bowie. Og alt er gjort med sjokkerende funky finesse. Det er ganske lite kred av meg å skamrose ei plate som er forgudet av alle som hører den, men The ArchAndroid er faktisk så bra. Hvis du ikke har hørt den, hør den. Hvis du er godt kjent med den, hør den enda en gang.

Sterkeste låt: Cold War [youtube] [spotify]

3 – Alice Cooper – From The Inside [1978]

I see crazy people. And crazy people inside their eyes.

Alice Cooper er selvfølgelig en av musikkhistoriens mest betydningsfulle artister. Sjokkrockens far, bestefar og keiser. Uten Alice Cooper, ingen Kiss. Ingen Marilyn Manson. Ingen Slipknot. Ingen… Lordi. Faen da, Alice.

Konseptet:
Dette albumet ble laget under og etter en avrusning. Og i 1977 fantes det ikke fancy avrusningsklinikker, så folk som skulle kvitte seg med en avhengighet ble pælma sammen med psykiatriske pasienter. Låtene på From The Inside handler om pasientene på en institusjon, og alle er baserte på folk Alice Cooper delte hus med. Her finner vi Vietnam-veteraner det har rablet for, alkoholiserte Beverly Hills-fruer, kriminelle par à la Mickey & Mallory, og Alice tar også hovedrollen sjøl på et par låter. Hvis 2112 er en roman, så er dette en novellesamling. Låtene står godt hver for seg, men samlet er det en helhet.

Plata:
Jeg må innrømme at jeg ble tatt på senga da jeg hørte denne for første gang. Til da kjente jeg to utgaver av Alice Cooper: den harry Poison/Feed My Frankenstein-Cooper og den tøff-skumle Cooper fra bl.a. Welcome To My Nightmare. From The Inside er lagd i samarbeid med Elton John-makkeren Bernie Taupin, og det høres. Enkelte av låtene høres ut som flotte Elton John-låter, og det nikkes til og med til The Beatles. Det er en eklektisk samling av groovy rockelåter og overraskende episke power ballads. Først og fremst er dette en samling av stilige historier, og Alice Cooper er nærmest uslåelig når det kommer til å formidle en historie ved hjelp av rock.

Sterkeste låt: How You Gonna See Me Now [youtube] [spotify]

2 – Genesis – The Lamb Lies Down On Broadway [1974]

Ikke vanskelig å skjønne hva denne plata handler om i det hele tatt.

Genesis er en av de største progrock-bandene sammen med Yes, King Crimson, Pink Floyd og Rush. Det overskygges dessverre ofte av noen kjipe 80/90-talls-blødmer som f.eks. We Can’t Dance og, du vet, Phil Collins. Men de var verdens beste band ei god stund. Og The Lamb Lies Down On Broadway er plata da Peter Gabriels galskap tok fullstendig overhånd, med strålende resultat.

Konseptet:
Øh, ja. Her er det umulig å oppsummere eller forklare uten å bruke opp internett. Det handler vel om Rael som leter etter sin bror John, som viser seg å være en og samme person. Eller noe i den retning. Denne plata er blitt analysert i fillebiter, og folk er like kloke. Dette er absurde greier: En ull-kokong, en labyrint-korridor, et hjerte fullt av hår, en menneske-fabrikk, Døden, slanger med kvinnefjes og en dodgy gjeng som kalles The Slippermen. Jeg har gjort et par slappe forsøk på å skjønne greia, men har slått meg til ro med at tekstene er brilliante i all sin surrealisme. Musikken, mann. Musikken.

Plata:
Dette er kanskje tidenes mest rendyrkede progplate. Det er aldri kjedelig, det er aldri forutsigbart, og de musikalske valg som gjøres er aldri feil. Phil Collins var verdens beste trommis, Peter Gabriel var verdens beste frontmann og de andre gutta gjør seg ikke bort de heller. Steve Hackett kjører en uvanlig hard gitarlinje til tider, og det høres innimellom ut som han torturerer instrumentet til bristepunktet. I langt større grad enn på tidligere Genesis-plater er bruken av synthesizer fremtredende. De smører tjukt på, med alle farger tilgjengelig. Dette er mektige greier, og en fordømt fryd å høre på. Hver gang.

Sterkeste låt: In The Cage [youtube] [spotify]

1 – The Who – Tommy [1969]

Tommy Ingebrigtsen? Tommy Körberg? Tommy Lee Jones?

Nyere forskning viser at The Who er tidenes beste band. Glem The Beatles, glem The Rolling Stones, glem Radiohead, glem U2. For guds skyld, glem U2.

Konseptet:
Tommy blir født i platas første låt som en normal gutt, men som sjuåring blir han vitne til at faren blir drept. De som utførte drapet truer ham på voldsomt vis til å aldri fortelle om det til noen. Dette fører til at Tommy bli døv, stum og blind, og sklir inn i et slags våkent koma der han ikke kommuniserer med omverdenen. Foreldrene tar ham med rundt til alskens helbredere, blant andre en prest, The Acid Queen og en hallik (halliker har jo som kjent enestående helbredende kraft). Av alle ting har Tommy et fantastisk talent for flipperpill, og blir en slags guru i det miljøet som tenåring. Frustrert over at gutten av en eller annen grunn står og stirrer i speilet (til tross for at han er blind som en muldvarp), knuser mora speilet. Det fører til at Tommy “våkner”, og gjennom sin flipperspill-gurustatus blir han opphøyet til en slags Jesusfigur. Han blir høy på makt, og ting skjærer seg. Og folkens: dette ble en film. Med Jack Nicholson.

Plata:
Man kan se på historien og mene at den er teit. Og det vil kanskje ikke være feil. Men dette er verdens beste plate. I coveret står tekstene utformet som et manus, med replikker for alle personene. Alle personene er sunget av Roger Daltrey (med unntak av Uncle Ernie, som takles på eminent vis av en rablende gal Keith Moon), og historien kommer til liv på en måte jeg aldri har hørt før. Dette, sammen med et utenomjordisk godt samspill mellom Entwistle/Moon/Townshend gjør Tommy til noe helt spesielt. Her går det nesten ikke an å sette på ei låt for seg sjøl, låtene er uløselig knyttet sammen. Det går nesten ikke an å sette på Tommy i bakgrunnen heller, dette krever lytting. Og det er verdt det.

Sterkeste låt: Go To The Mirror! [youtube] [spotify]

For spesielt interesserte slenger jeg med fem til som fortjener omtale:
6. Camel – The Snow Goose [1975]
7. The Mars Volta – De-Loused In The Comatorium [2003]
8. Jethro Tull – Thick As A Brick [1972]
9. The Moody Blues – Days Of Future Passed [1967]
10. Frank Zappa – Joe’s Garage [1979]

Ikke denne kjælejerven som ble tilbudt meg. Da satte min marginalt bedre halvdel ned foten.

Jeg har katt. Og ettersom jeg er overbevist om at katta bruker all sin fritid (det vil si, all sin tid) på å finne ut hvordan hun best kan myrde meg, er det i min beste interesse å ønske henne alt godt. Så, med håp om å være helskinnet frem til jula 2012: Ønskeliste for katta!

3. En hobby

3. vannrett... S _ Ø V _ U G _ R ... "demon" på 9 bokstaver....

Katta går tross alt og kjeder seg store deler av dagen. Og natta. Jeg tror dette medvirker til det latterlig uberegnelige reaksjonsmønsteret udyret fremviser foran sine humanoide samboere. Det hadde vært sunt for henne å ha en hobby. Men det er da ikke så lett å finne noe passende? Det er lett for meg å bestemme meg for at “jess, nå skal jeg utforske den vidunderlige verden som er makramé”, men katter har litt mer begrenset interessefelt. Her er det viktig å bruke huet. Hva vil være en passende hobby for kattekreket? Jeg vet hun liker å utforske naturen, og at livet utendørs er noe hun har rimelig sansen for. Noe annet hun liker er mat. Og å jakte. Og noe hun definitivt ikke liker er andre katter. Dermed er det veldig få alternativer som gjenstår. Blant de alternativene finnes heldigvis den perfekte hobbyen for katta.

Jeg kan fortsatt SMAKE hysens frykt.

2. Et hjem i hjemmet

Ikke all verden, men leia er lav. Og... leia er lav.

Katta har naturligvis et visst instinkt og behov når det kommer til territorie. Og det kan bli litt slitsomt hvis katta ikke har et eget sted i huset som er tilfredsstillende. Følgene av det blir jo at katta prøver å erobre møbler, tepper og dusjkabinett som ikke er hennes. Og det er ikke mye stas å ha sin helt egne plastpose sånn i lengden. Man må sikre at skinnet er happy, og unngå at hvitevarene en dag er off-limits fordi katta har lagt sin elsk på dem.

Stekes i seks timer på tjuetre grader.

Og det holder ikke å kjøpe noe kryssfinér, filt og ståltråd her i gården. Meninga er jo at utysket skal elske livskiten av opplegget. Man kan ikke ta den risikoen det vil være å spare på noe i denne sammenhengen. Hadde det vært opp til meg (og ikke pængboka) skulle hun selvsagt fått sitt eget Taj Mjauhal. Eller et klorosseum. Så da er det bare å saumfare verdensveven etter det nærmeste man kan komme et kattepalass. Du må gjerne prøve å finne et mer staselig et (jeg er genuint interessert), men inntil videre er det dette som innehar ønskelisteplass:

Empurrrrrrr State Building.

1. Evne til å takle omverdenen

Sun Tzu er flott på papiret, men hjelper lite i det daglige.

Innekatt, født i Sokndal, konstant plaget av laserpekere og Spice Girls. Der har du biografien til katta mi i skrivende stund. Den har ikke levd så mye. Det har selvfølgelig med å gjøre at høydepunktet i uka er når hun kan sitte i vinduskarmen og se på fulle studenter. Og den største trusselen hun opplever er når vaskemaskina lager lyder. Jeg regner med at katta egentlig vil ute og slåss, jakte og pule som normale katter, men hvis hun hadde blitt sluppet løs i bakgården nå ville hun blitt medisterdeig før du rekker å si “Hent kameraet, kjerring! Dette må selges til Animal Planet!”

Med andre ord må katta finne en måte hun kan leve i det fri uten å frykte fatalities og headshots.

So you think you're Jin Kazama? That don't impress me much.

Epic win-epic win-situation. Ikke bare vil sokndalingen bli nærmest usårlig, men jeg kan være stolt vitne til en massiv Cringer/Battle Cat-forvandling. Katta kan gå i fred, ingen vil våge å by opp til fight med et forkromma rovdyr. Og jakten vil gå som en lek!

Hvis da ikke...

Som denne teite motorsykkelen jeg fikk av ei tante i fjor. Står fortsatt i garasjen og støver.

Jeg bruker pengene mine på de tingene jeg hadde lyst på da jeg ikke hadde råd til å kjøpe noe som helst, og dermed sitter jeg i dag med radiostyrte biler opp til halsen. Det jeg burde kjøpe er et barskap, ei ny seng eller et stuebord. Og det er først nå jeg er voksen nok til å faktisk ønske meg slike ting. Møbler. Her er det mitt voksne jeg ønsker seg mest:

3. Barskap

Sugen på en calvados? Mulig jeg har en klunk, ta en TIT i skapet ha ha ha.

Lyst på noe å drikke? Hva med et par MUGGER øl? En AMMArulo? Mulighetene for dårlige vitser er endeløse. Dette er jo sannsynligvis en smule ødipalt av meg, men det er et eller annet med tanken på et par svære spritfylte pupper hengende på veggen som tiltaler meg. Det er nesten slik at man ikke behøver alkohol i det hele tatt, da dette skapet er en icebreaker bedre enn noe annet. Dette skapet er selvfølgelig designet i Nederland, og heldigvis for meg går det an for deg å kjøpe dette fra internettet. Det finnes en hel serie, så sleng også gjerne med et fruktfat.

Av en eller annen grunn fikk jeg lyst på meloner.

2. Seng

Man drømmer så mye kulere når blodet må JOBBE for å komme til hodet.

Tenk på det; aldri mer leggetid! Denne senga kan være løsningen på problemer jeg ikke visste jeg hadde. I tillegg er den plassbesparende! Jeg blir så glad, varm og lodden inni meg bare ved tanken på hvordan de første 10 sekundene på morgenen vil arte seg etter ei natts søvn i denne. Alarmen ringer, jeg åpner øynene og slår den av. Og vips, jeg er klar som eggedosis. Jeg trenger aldri mer å stå opp, jeg står jo allerede! Det er nesten sånn at jeg vil ha denne på badet, så kan jeg våkne og ta ett steg inn i dusjen.

Og frokosten er snart klar.

1. Stuebord

Du skjønner, det bordet som står på stua nå er ulydig. Fy! Slemt bord.

Jeg vil jo at interiøret i leiligheta på en eller annen måte skal reflektere hvem jeg er. Men hvor får man tak i sarkastiske, late og litt kjedelige møbler som ikke pisser på teppet? Det er ganske umulig, skal jeg si deg. Så derfor ønsker jeg meg heller inventar som reflekterer den jeg vil være. Og stuebordet er jo engang det som står midt i oppholdsrommet, og jeg vil jo gjerne at stuas centerpiece skal være staselig og praktisk.

Se! Gulvet er helt tørt!

Dette er et Integrated Technology Coffee Table, og det betyr at jeg kan koble stuebordet mitt til alt av tekno-ting. TV, stereoanlegg, PC, nettbrett, telefon og hårføner. Det stemmer, dette er et stuebord som funker som strømuttak, dockingstasjon, USB-hub og fjernkontroll. I tillegg forsyner det dine bekjente med astronomiske mengder sjalusi, og ryktene sier at bordet faktisk er en ungdomskilde. Og det har opptil fire PLAN-fadderbarn. Og det kurerer AIDS.

Noe som er veldig praktisk nå når bløder-kjøkkenbordet mitt har fått rimelig heftig AIDS. Ikke spør hvordan det skjedde.

Hvis jeg får oppfylt disse ønskene, så blir jeg særdeles grei å ha med å gjøre. Jeg kommer til å invitere folk på besøk annenhver dag, by på en puppe-aperitiff og bli personifiseringen av trivelig. Jeg skal til og med gjøre litt husarbeid.

Det forutsetter naturligvis at arbeidsredskapen er standsmessig.

3 – R2-D2 Operation Game

Force not included.

Jeg tviler på at jeg er alene i verden om ønsket om å være enten Luke Skywalker eller Darth Vader. Jeg har fortsatt litt lyst til å være Figrin D’an, men det får være en annen skål. Dette flotte spillet koster bare 135 kroner, og det gir meg muligheten til å redde R2-D2. Jeg kan ikke se for meg en mer heltemodig dåd, ettersom dette er universets soleklart viktigste Astromech. Jeg gleder meg allerede til å kjøpe meg noe aluminiumsfolie og late som jeg er C-3PO som fikser på yndlingsdroiden min samtidig som jeg er trygg som et fjell på min egen seksualitet. Ikke at det er noe galt i å være… C-3PO altså. Just sayin’.

Både Tatoo I og Tatoo II steker, parasoll påkrevd.

Jeg skal ikke spy ut med nerdegugge som en slags Taozin her, så vi konkluderer med at R2-D2 ville følt seg som en lodden liten ewok i min lune, midi-klorian-rike favn. Noen uker med droidredning ville nok etterhvert gitt brensel til min destruktive side, så jeg trenger nok flere gaver.

2 – Fjernstyrt Titanic

Winslet not included.

Det originale RMS Titanic var 270 meter langt og 52.000 tonn, datidens største passasjerskip. Det var et monster som “ikke kunne synke”, og er mest kjent for å ha tatt livet av 1517 mennesker og James Camerons kredibilitet. For drøye 900 kroner kan du sikre meg en 1,3 meter lang radiostyrt utgave, slik at jeg kan stå ved Nidelvas bredder og gaule “My Heart Will Go On” mens jeg trollseiler Titanic i 7 km/t uten et isfjell i nautisk mils omkrets.

Det nærmeste blir isen i de åtte whiskeydrinkene jeg krever før jeg gauler Celine Dion-låter.

Når jeg blir lei av å være musikalsk turistmagnet skal jeg hive meg over Prosjekt Gjenskap Jomfruturen, noe som selvfølgelig innebærer å lage et svært isfjell og muligens en tro kopi av Southamptons havn. Deretter skal jeg måke båten inn i isfjellet og følge med på at Titanic ikke synker. Så klapper jeg meg på skuldra tilfreds med å være En Kulere Gud.

1 – Bandai’s Mugen Puchipuchi – uendelig bobleplast

UENDELIG BOBLEPLAST! Japan, gi meg en klem! Hvor finner man mer lykke for 320 kroner enn i en 5-pakning med uendelig bobleplast? Til den prisen tilbyr nemlig Japan Trend Shop fem plater med 8 bobler hver, utformet som nøkkelringer. Hellige herre moses, jeg kommer til å leve for å hoppe på bussen og sette meg og poppe uendelige plastbobler. Mine medpassasjerers ansikter vil uttrykke nøyaktig 50 % irritasjon og 50 % misunnelse. Den perfekte kombinasjon!

Eller, la oss si det er en god nummer to.

Glem punchingballer, massasjestoler og stressball. Uendelig bobleplast er svaret. I skrivende stund er Japan Trend Shop utsolgt for Mugen Puchipuchi, noe som fører til at du har et ekstra alternativ når du skal velge hva du skal kjøpe til meg. Hvis det hadde vært på lager hadde jeg kjøpt et sett for ti minutter siden. Men jeg banna litt inni meg og bestilte det nest beste: Uendelig åpning av eske! Seriøst; Japan, få en klem.

Nå har jeg vært snill gutt og gitt gavetips som selv de trygdesnyltende musikerkompisene mine har råd til, så gi meg noen kule gaver, nissefaen! Ellers vet jeg hva som til neste år havner under treet til alle mine såkalte “venner” og “tante” og “far” og sånn:

"Kosebamse!" Japan, we need to talk.

Min[e] faste leser[e] (hei mamma) har fått med seg at jeg benytter offentlig transport daglig til og fra jobb, og er ofte ikke særlig fornøyd med det. Ustabile avgangstider, ustabil reisetid og ustabile medpassasjerer med tilhørende ustabile lukter fører til ustabilt humør. Som følge av dette har jeg innsett at jeg sikkert er moden for et sertifikat! Det jeg har fra Hunderfossen har dugd lenge, men det er litt fillete i kanten. Og ettersom anskaffelse av et ekte statsgodkjent førerkort koster både skjorta, fletta og flesk, ser jeg for meg at jeg ikke får råd til å kjøpe et standsmessig kjøretøy når den tiden kommer. Hva kan være bedre da enn å ønske seg et til jul?
Her er de tre som står øverst på ønskelista:

3: Audi Snook
Trygde-Mercedes slår til med et kjøretøy som ikke kjører på fire hjul. Ikke tre eller to heller. Faen, det har jo ikke en gang ett hjul. Det har en ball.

Jeg ønsker meg også å være forbipasserende vitne til en kollisjon mellom to sånne.

Drit i at det er bare én bokstav unna å hete “Snooki”. Dette er som om Apple skulle designet en hi-tech-snurrebass, lagd en 12:1-modell og hivd den på veien. Man sitter der uten ratt og pedaler, men hendene rundt en joystick og livet sitt i hendene på førstegenerasjons teknologi, noe som alltid er en god idé. Jeg ser for meg at dette er det perfekte transportmiddel for en som er i besittelse av et ferskt sertifikat og vil ta oppmerksomheten bort fra det faktum at man kjører som Jan Thomas i en bob-bane.

Tar liksom litt sjarmen bort fra carpooling. Pooling, tok du'n?

Audi Snook er så bonkers at man kan ikke la være å få lyst på en. Forbipasserende og møtende trafikk vil ganske sikkert tro at de enten er vitne til et bevis på tidsreise, eller at de bør begynne å lete etter norsk/romvesensk-lommeparlører. Nå kan man jo argumentere for at de romvesene som kommer seilende i en Audi Snook ikke ser verken smarte, sympatiske eller spesielt farlige ut. Og farlig = ønskelig. Which brings me to:

2: General Electric Quadruped
Som de kule gutta sier: Holy fuckin’ hells yes.

Jeg har fått meg bil. Mazda. Mazda Of Puppets.

Nå snakker vi. Ingenting sier “sjelebrenner” så hardt som en god, gammeldags Quadruped. Den så dagens lys i 1969, noe som betyr at den er et veterankjøretøy. Jeg sparer altså både på forsikring og veiavgift! Jeg vet ikke hvordan den er å vedlikeholde, men gamle kjøretøy fikses da med en binders og litt Sor-Bits. Quadruped ble utviklet av GE for det amerikanske militæret, og hvis vi skal tro denne videoen er dens fremste egenskap å sparke bort biler.

Unnskyld, denne plassen er reservert for kjøretøy som kan danse riverdance.

Denne får deg til å føle deg like tøff som Agent Ripley og T-800 på en gang. Det hadde blitt mye enklere å stå opp om morgenen hvis jeg hadde visst at jeg skulle stampe meg på jobb i en Quadruped. Jeg måtte dessverre ha stått opp 3 timer før jeg jeg hadde lagt meg, ettersom dette fabelaktige fremkomstremediet har en maksfart på 5 km/t. Og jeg hadde sannsynligvis dødd lenge før de 5 kilometrene, ettersom man kjører Quadrupeden ved å bevege voldsomt på sine egne armer og bein. De som har prøvd å manøvrere en har holdt ut i omtrent tre kvarter før de kom ut like maltrakterte som Sweet Child O’ Mine etter Sheryl Crows behandling.

Jeg trenger med andre ord noe som får meg frem før jeg får gikt. Og gjerne noe som ikke krever at man må være Olaf Tufte for å operere maskinen. Og det må være kult.

1.  Terrafugia Transition
Jepsi epilepsi, det er så enkelt som en flygebil. Den får plass i garasjen, kan huse to personer, og den er straks tilgjengelig.

Jeg har fått meg bil. Toyota. ToyoTA AV!

Og den koster like mye som en ti år gammel dritkjedelig Ferrari 360. Den eneste ulempen med Terrafugia Transition er at det er vanskelig å si “Terrafugia Transition.” Og ja, så må jeg få ordnet meg med en rullebane. Men rent bortsett fra det så er dette soleklart det kjøretøyet jeg kunne ofret venstre albue, øyenbrynene og baconavhengigheten min for. Da hadde jeg sikkert hatt råd til å ta flysertifikat også.

For dette er ikke tull: Terrafugia Transition er planlagt lansert i løpet av våren 2012. Og jeg vil ha en. Minst. Kanskje en snerten rød en også, til ferieturer. Jeg tror ikke jeg trenger å forklare dere hvorfor dette er nummer en på lista. Det er en fordømrade flygebil.

Sjøl om denne hadde vært å foretrekke. Ok, vent da: "Jeg har fått meg bil. Det er en Opel Kadett-var-dett."

Kjenner jeg slekt og venner rett, så vil de ignorere mine ønsker, og jeg blir sittende på julaften med to sengesett, en dusjsåpe og tårer nedover kinnet som vanlig. Men denne gang skal jeg ikke smile tappert mens jeg slurper ribbefett og forbanner Sølvguttene i mitt stille indre. Hvis jeg ikke får ett av ønskene mine oppfylt i år vil det få konsekvenser!

For å maksimere mitt uttrykk for misnøye ser jeg meg nødt til å markere et gigantisk faen ta. I stedet for å spinke og spare meg til fant for et skarve førerkort, skal jeg investere i et fremkomstmiddel som ikke bare utstråler “drit og dra”, det brøler “se hva dere har stelt i stand, nå er jeg en vandrende langfinger til hele menneskeheten“

Dette er meg i januar 2012:

I en rullestol. MED PEDALER.

Jeg har til og med spilt inn ei plate.

Derfor har jeg svært få bekymringer, noe som er overraskende ettersom jeg er voksen. En av min fars oftest repeterte visdomsord var “det kan ikke være artig, alt her i livet.” Og han hadde rett, gammer’n. Alt er ikke artig, se på Robert Stoltenberg for eksempel. Men på ordentlig: Jeg tror ærlig talt det er slik at hvis man har det super-staselig på alle fronter, så kreperer man. Hjernen takler ikke at alt er helt perfekt og nydelig i alt for lang tid i strekk. Og jeg har ingen reelle problemer. Dermed må hjernen finne nødløsninger.

Litt sånn som TV2, da de ikke fikk en ordentlig programleder og måtte ta til takke med en snøvlende, senil gamlehjemspasient. Stakkars Yngvar Numme som må dra rundt på det der.

Min nødløsning er tydeligvis unødvendige irritasjoner. Ettersom jeg lever i en silkeboble fylt med pelskledde ponnier, alt øl og godteri jeg vil ha og min egen Robocop, har hjernen min bestemt seg for å opprettholde gladbalansen med å irritere meg med ting som egentlig betyr mindre enn ingenting. Du vet lukta av springvann? Mindre enn det.

Jeg har nå gått inn i et helt nytt stadie av irritasjon-evolusjon. Det er nå irriterende å irritere seg over at man blir irritert av ting som ikke er irriterende.

Jeg irriterer meg mest over meg sjøl. Jeg er jo her hele tida. En ting som virkelig har gått inn på meg i det siste er det jeg sier når jeg skal ta farvel med folk. For alle andre enn meg hører at jeg sier “adjø.” Det er teit nok det, naturligvis. Hvem andre enn Kåre Willoch og Terje Schrøder sier “adjø”? Men det stopper ikke der. Selv om det høres ut som jeg sier “adjø”, sier jeg nemlig “adieu“.

"Hva det betyr? Det betyr at du bør begynne å si 'ha det', du vet, som normale folk."

Og det irriterer meg grenseløst, selvfølgelig. Det er så ubetydelig og idiotisk at det heldigvis bare varer en svært kort stund. Og jeg er helt sinnsfrisk og glad i flere timer i strekk etter det. Jeg går ikke rundt som en tulling og spises opp innvendig fordi jeg i et brøkdel av et sekund oppfatter meg sjøl som en pompøs tosk helt uten grunn, jeg er jo ikke en galing heller. Det er bare et bittelite øyeblikk der jeg prøver å få hjernen min til å begynne å brenne, og så er det over.

Helt til jeg slår på TV’n.

Argh, dette skjer HVER GANG jeg slår på TV'n!

Nå snakker jeg ikke om ting som er helt legitime irritasjonsmomenter, som at M’en i MTV faktisk står for Music, hyppigheten av reklamer på Discovery, dårlige undertekster eller Christer Falck.

Jeg irriterer meg over at NRK veksler mellom å kalle sine nyhetssendinger “revy”, “nytt” og “nyheter”.
Jeg irriterer meg over de så 2004 museklikk-lydene som benyttes i enkelte el-kjede-reklamer.
Jeg irriterer meg over at han krøllete fyren i Top Gear lager for mye lyd på innpust.
Jeg irriterer meg når nyhetsankeret snakker plettfritt nynorsk, og bulletin-teksten nederst på skjermen er på bokmål.
Jeg irriterer meg over at Viasat4 promoterer Cops som “Cops”, når alle vet at det heter “Verdens villeste politivideoer” på norsk.
Jeg irriterer meg over at Animal Planet aldri viser dokumentarer om jerv.

Nå må jeg innrømme at jeg fant på disse akkurat nå, for anledningen. Det er ene og alene fordi de TV-tingene som irriterer meg til daglig er glemt fortere enn du kan si “¤“.

Dette er deg. Så kul så du ut da du tenkte på hvordan "¤" uttales.

Som jeg nevnte innledningsvis, så har jeg det bedre enn Kim Friele på Tupperware-party. Og så lenge slike små-irritasjoner er den kjeppen hjernen min velger å hive i lykkehjulet for å unngå at jeg går rundt og flirer som en adrenalinvrengt hyene, så er det helt i orden.

Det var det i denne omgang. Adieu.