Topp fem – hvorfor telefonselgere fortsatt har et dårlig rykte

Aller først: Hei! Lenge siden sist!

Jeg har vært opptatt skjønner du, først og fremst med jobb. Jeg jobber med telefonsalg, og har gjort det i et drøyt centennium. Og siden jeg dermed innehar et erfaringsgrunnlag som gjør at jeg vet mer enn deg jaffal, så tenkte jeg å blottlegge det jeg mener er de mest åpenbare eksemplene på lokkbæsjing som fortsatt pågår blant de som er profesjonelt aktive i talatuten. Jeg må jo understreke at dette ikke gjelder for meg og der jeg jobber, naturligvis. I fullt alvor skal jeg ikke påstå at jeg og vi er perfekte, men glem nå meg og mitt. Det det handler om nå er selvfølgelig de som ikke har peiling på hva de holder på med.

Til og med forsikringsselgere kan mangle peiling, hm?

Alle er vel mer eller mindre enige om at ryktet til telefonselgere har vært tilnærmet så ræva som det du har mellom korsryggen og de cottage cheese-ansamlingene du kaller lår. Neida, jeg tuller. Du har så deilige lår.

Ahem. Telefonsalg er et ganske hyppig hatobjekt, og det er artikkel etter artikkel etter artikkel som omhandler alt lureriet som finnes der ute, og hva man skal passe seg for og så videre. Og ja, det har foregått et vell av tant og humbug i bransjen, og det gjør vel det fortsatt hos visse kjeltringer. Men jeg skal ikke skrive om ljuging og det som kalles råsalg og slike vederstyggeligheter. Dette går mest på kvaliteten på selgeren og de som (ikke) har lært selgeren det han (ikke) kan.

5. De er 90-talls

Dette kan høres søkt ut, men telefonsalg har også gått igjennom sine faser og trender. Og på samme måte som Shabba Ranks og Cornershop ikke er de hippeste kattene i byen for tiden, er det også salgstriks som var tha shiz in 1997 som rett og slett ikke funker lenger. Du har sikkert hørt dem, og det er sikkert skremmende kort tid siden: De legger opp løpet som om de var minst fire av dine beste venner, i én og samme selger. “Hei, Martin! Ja, du skjønner det, Martin, at nå har vi kampanje, Martin. Og du, Martin, ettersom du har støttet oss før Martin, så har vi Martin-tilbud på Martin Martin!”, noe som blir ganske slitsomt. Spesielt når du heter Kjell.

“Ja. Kjell. Du skjønner, Martin Pell Pottitskrell er mora mi.”

Å bruke fornavnet til kunden for å selge var like effektivt som å skjære ost med ninja. Driteffektivt. Men det er søtten-tjue år siden. Nå er ninjaen blitt en lutrygget og teit Volksvagen Passat. Prøvd å skjære ost med en Passat? Nettopp.

4. De hører ikke på deg

De aller fleste selgere har forhåpentligvis tenkt igjennom det meste av det de skal si til deg. Problemet er at ofte har de tenkt for mye igjennom hva de skal si. De har kanskje et manus, sannsynligvis skrevet av en eller annen salgsleder eller coach eller lignende. Det er ikke selgerens ord, det er den drevne coachens ord som står i manuset. Et manus som på papiret er smartere enn Stephen Hawking på tran. Men det er et problem. Du klarer sikkert å gjette hva det er? Oi, check out the brainpower on this one! Riktig: Manuset. Kunden har ikke lest det!

På samme vis som at du ikke har lest Photoshop for dummies. TRICKS!

Og når det uunngåelige skjer står selgeren på sine egne skjelvende ben: Kunden viker fra manus. Hvis du ligner litt på meg som kunde, sier du med vilje noe for å vippe selgeren litt av pinnen. Hvis han eller hun ringer for å selge bamsemums spør du kanskje om hvordan bamsemums gjør seg som smoothie-ingrediens, eller om bamsemums er et egnet middel mot flått. Og takler selgeren det så har du muligens med en relativt god selger å gjøre. Som regel, derimot, blir du møtt med et “eee… hehe” før selgeren panisk leser videre. Han eller hun hører ikke på deg at du er kretsmester i humor, og går dermed glipp av en over middels artig samtale og, hvem vet, kanskje et salg.

3. De vet ikke hvorfor de ringer deg

Jeg elsker å bli ringt av telefonselgere. Ikke fordi jeg er aktiv utøver av den etablerte folkesporten “bøll med selgeren”, men fordi jeg liker å utfordre dem litt. Dog er det stort sett sørgelig lite givende. Hvorfor, spør du, sitrende og siklende av uutholdelig spenning. Jo, nå skal du lese: Produktet de selger er i utgangspunktet ekstremt uinteressant for meg. Abonnement på boksershortser? Jeg er jo flammende heltidsnudist. Elektriske tannbørster? Jeg byttet ut tanngarden med mimetisk poly-legering like etter konfirmasjonen. Omega 3000-kapsler som er forebyggende mot hjerte-og karsykdommer?

Niks. Uinteressant.

Jeg blir til stadighet ringt av Motorførernes Avholdsforbund. Jeg aner ikke hva de vil, for etter at jeg har sagt “ikke er jeg avholds, og ikke har jeg førerkort, så jeg vet ikke hvor aktuelt dette er” så sier de “ok” og avslutter samtalen. Hvah? Jeg var jo nysgjerrig! For ikke å snakke om når de ringer fra sjømannskirken. Men poenget er at det virker som de aller fleste ringer litt på måfå, uten å helt ha oversikt over hvilken type tullinger de risikerer å møte. Hvis du skal prøve å selge votter, sørg for å ringe folk som bor nærmere polarsirkelen enn ekvator. Sørg for å ringe folk som er i en slik alder som sannsynliggjør at de har småunger som konstant roter bort votter. Sørg for å ringe folk som har penger. Og hender. Viktig.

2. De devaluerer det de selger

Nå skal du få muligheten til å få en Ultra Thingamajig som egentlig koster kr. 12.000,- til bare kr. 1.499,- og da får du med en Mega Whatchamacallit til bare kr. 299,-! I tillegg får du et knivsett som opprinnelig koster 500 bols helt gratis. Som om ikke det var nok, sender vi også gratis komplett Eddie The Eagle DVD-sett til en verdi av 999,-. Og, siden du er en av de 500 utvalgte til å få dette tilbudet skal du også få et cruise for to til Bangsund, der du får to gratispass til Overhalla Medisterfestival! Og svarer du nå, skal du få filmrettighetene til historien om Åge Sten Nilsen. I tillegg spanderer vi på deg et hundepensjonat.

If you ain’t medister, you ain’t here to party! Overhalla, let me hear you SCREAM!

Og i en forvirret tåkedrøm om en feststemt Glam synkron-skihoppende med en skokk medistermette hunder, har du glemt hva dette egentlig handlet om. Men det spiller ingen rolle, du er jo en av de få utvalgte! Hei, stopp en hal, seilergutt. Få utvalgte? Betyr det at de som produserer Ultra Thingamajigs ikke vil at så mange som mulig skal kjøpe dette? Og er ikke Ultra Thingamajigen virkelig verdt 12 laken, ettersom de kutter så jævlig i prisen og sender med all verdens godis på kjøpet? Og hvorfor i huleste handler all praten om alt annet enn det de faktisk ringer for å selge? Men pytt. You had me at Overhalla.

1. De skal ikke selge deg noe, og du må for all del ikke bli kunde

Dette er soleklart det verste jeg vet. Selgere som åpner samtalen med å si at de ikke skal selge deg noe, før de jumper uti en regle om at du betaler kun porto på første forsendelse, og at det er bare å avbestille alle pakkene hver påfølgende måned. Med andre ord haster de med å si at man ikke skal kjøpe noe, slik at folk skal bli interesserte i å høre om det er en potesiell skihopp-DVD-samling i vente. Det er det ikke. Det er bare et abonnement på et produkt som selgeren… ikke skal selge..? Det er litt beslektet med listeplass nr. 2; Selgeren frykter produktet på en rar måte, på samme måte som enkelte folk frykter klovner.

YYYAAARGH! Få det bort!

Jeg skjønner at grunnen til at de sier “jeg skal ikke selge deg noe” er nettopp fordi telefonsalg har et frynsete rykte. Men blir det bedre av å liksom-ikke selge? Det må da for faen gå an å være streit og si at “her er et kult produkt jeg tror kanskje kan være verdt å høre litt mer om”? Hvis de som har skrevet manuset, eller enda verre, de som eier produktet, skjemmes av å ta penger for det, hva er det da verdt? Og som en forlengelse: hva er du som selger verdt, som “ikke” selger det? Nå skal jeg ikke bli for svovelsydende her, men det er en skam. Dette, og de fire andre punktene er hovedgrunner til at telefonsalg ikke klarer å stable seg helt stødig på beina med det første.

Her har jeg igjen for ikke å se ekstramaterialet!

Men hva kan vi vanlige folk gjøre? Vi er jo blodfans av å kjøpe ting, så selgere bør jo ikke bli sett på som mindre verdt enn de tørka tannkremerestene nedi vasken? En selger bør ikke være et hinder for å kjøpe, det er jo litt molbo. Mitt første og beste tips er å snakke med folka som ringer på en ordentlig måte. Husk at mange av de (dårlige) teknikkene selgere bruker er skapt fordi de føler at de trikse seg til en samtale og et salg. Så hva om de kan slippe triksene? Kanskje det blir som å ha en vanlig samtale, bare at den ene parten kan ordne et godt tilbud på et ålreit produkt. Er du ikke interessert, så sier du det og ønsker en god dag. For en tanke! Men litt sånn på ordentlig; jeg mener at det er der det ligger, i begge endene av telefonlinjen: prat vanlig.

Posted in Jobb, Språk, Topp fem | Tagged , , , | 4 Comments

Understanding Roxette

Enkelte låter er feilfrie. Ikke det at slike låter dermed er verdens beste låter, men de er arrangert og fremført på en slik måte at man ikke klarer å forestille seg at noen kunne gjort det annerledes. Det hadde bare blitt feil. For å billedgjøre; det blir som vann. Selvfølgelig er det noen ganger bedre med en iskald pils, noen ganger en kopp kakao, noen ganger Tekken 6. Men vann er vann, og vann skal ikke være Tekken 6.

Skjønt, det finnes bedre bilder for å illustrere poenget jeg prøver å få frem her.

Poenget er at noen sanger er bare helt perfekte, samtidig som det kan være et kobbel av ting å sette fingeren på som ikke er helt… vel bevart. Og de er gjerne sårbare for nærmere undersøkelse. I dag har jeg tenkt å ta for meg en av de virkelig store 90-tallspillarene i popens verden. Den er signert ingen ringere enn popmusikkens svar på Per Gessle, nemlig Per Gessle.

Roxette – The Look

Vi skal inn i det David Lynch-verdige universet som er teksten på denne låta. Sett på The Look (ev. på youtube), og du blir med på reisen. Etter hvert som Per leverer tekstlinjene skal jeg forsøke å visualisere som best jeg kan, ved hjelp av mine kreative evner, kunstneriske ferdigheter og Paint. For økt effekt, sett låta på pause for hvert bilde som kommer. Jeg lover det er idioti verdt det. Klar for første vers? Klar for å få denne perlen av ei låt ødelagt? Ok! Hit it, Per!

Walking like a man,
hitting like a hammer,
she’s a juvenile scam.
Never was a quitter,
tasty like a raindrop,
she’s got the look.

Det jeg forsøker å vektlegge på  første steg av visualiseringen er det fysiske. Det er tydeligvis ei røslig dame som går som en mann og slår som en hammer, hun er en slags ungdommelig svindel som aldri har gitt opp. Som alle krystallklart kan forstå hva skal bety. Likevel er hun smakfull som en regndråpe. I bildet har jeg prioritert ganglaget og slagkraften, men samtidig gitt damen Pamela Anderson-hår og en flott bekledning for å få frem regndråpe-utstrålingen som Per Gessle er sånn tilhenger av. So far, so good.

Heavenly bound
cause heaven’s got a number
when she’s spinning me around,
Kissing is a colour

På et vis knyttet til himmelen (som har et nummer) når hun snurrer meg rundt. Kyssing er en farge. Ok, nå begynner Per å utfordre tegneferdighetene mine.

Her loving is a wild dog,
she’s got the look.

…og hennes kjærlighet er en villhund. Noe som går klart frem av tegningen. Det er et komplekst menneske, dette. Og hun har utseendet.

She’s got the look.
She’s got the look.
What in the world can make a brown-eyed girl so blue.
When everything I’ll ever do I’ll do for you
and I go: la la la la la
she’s got the look.

Fire in the ice,
naked to the T-bone
is a lover’s disguise.
Banging on the head drum,
shaking like a mad bull,
she’s got the look.

Nå begynner jeg å få skikkelige problemer. Ild i is er greit, men altså… naken til T-benet? Jeg vet hva en T-bone steak er, og selve benet det dreier seg om da er en ryggvirvel. Naken til ryggvirvelen? Og dette er en forkledning for elskere? Ok, Per. Du er sjefen. Og jeg må bare tro at når du sier “head drum” så mener du “drumhead”, for det er jo ingenting som heter “head drum”. Javel, så det er noen som er iskalde utenpå og heit inni, ei som er (hemmelig) naken til ryggvirvelen, slår på et trommeskinn og har Parkinsons. Og utseendet.

Swaying to the band,
moving like a hammer

Men i huleste. Først “shaking like a mad bull”, så “swaying” og så “moving like a hammer”? Jeg må bare gå ut i fra at dette gjelder tre forskjellige kroppsdeler. Hva er det på en gal okse som skjelver ? Neseborene? Høres logisk ut, godt tenkt. Hva er det som kan svaie til musikken? Er det ikke en annen sang som tar opp dette? For sånn svaier hatten, ja hatten svaier sånn? Snakker vi Tante Monica? Høres nesten ut som en løsning. Vi har jo i The Looks første vers fått insinuert at Monica går som en mann og slår som en hammer, så “moving like a hammer” må jo bety at hun går på hendene, kanskje. Enten det, eller så har hun trebein. Går for det siste, gidder fanken ikke å snu hele tegninga nå.

She’s a miracle man.

Hæ? Dette er jo helt latterlig. Skal Roxette ta en M. Night Shyamalingdong og bare “åh, lurt ju, det var en mann hele tiden!” Jeg nekter.

Loving is the ocean

Sånn generelt? Litt sent å komme med dypsindige metaforer nå, Per. Dette er nok bokstavelig, og dermed er dama.. ei havfrue? Med trebein. Ganske prog, men jeg lar det passere.

Kissing is the wet sand

Makes sense.

she’s got the look.

Det er et eller annet som får meg til å stille spørsmål ved enten a) Pers nærsynthet eller b) hans preferanser når det kommer til kvinnfolk. Og etter det jeg vet har Per Gessle fantastisk syn, så vi kan trygt anta at Marie Fredriksson er vergen hans. Det er jo forståelig at Maries hovedbidrag til låta er det som henger mest på greip:

La la la la la la la la la.

Posted in Musikk, Popkultur, Språk | Tagged , , , , , | 3 Comments

Påskekrim: Hvem drepte Shandiosa?

Liket var vakkert, det kunne ingen krangle på. Som en deilig, deilig vikingvariant av han sangeren i Extreme, bare mandigere. Men mye dødere. Offeret var Shandiosa. En lyssky skikkelse som i følge folkesnakk hadde sine fiender. Det er tross alt ganske vanskelig å fremstå sympatisk når man har bare ett navn. Se på Cher og Madonna. Og Moby. Og Sting, for fanken! Shandiosa var ingen verdensartist, nesten tvert i mot. På tross av hans fantastiske ytre hadde han altså rykte på seg for å være noe av en ekkel fisk. Veskenapping, snikfotografering, trygdesnylteri og salg av utvannet hjemmebrent var noen få av spesialitetene. Et mordmysterium var det likefullt, og man hadde behov for å hente inn en skarp hjerne, en som var vant til å oppklare slike gåter.

Privatetterforsker Holmsen fant det ironisk at Shandiosa, med sitt nydelige Jesuslignende utseende, ble drept på langfredag. Holmsen hadde ikke så godt grep om begrepet ironi. Det fagfeltet der han derimot hadde stålpeiling, var det han brukte mesteparten av tiden sin på; isdans. Han tenkte på seg sjøl som en mannlig Nancy Kerrigan, og det var få menn i landet som kunne gjennomføre en så elegant trippel Salchow. Dette er dog ganske irrelevant, for Holmsen var i tillegg en habil detektiv. Det var selvfølgelig derfor han nå på en langfredag ettermiddag sto i Shandiosas stue, som for noen timer siden hadde blitt et mordåsted.

En kule i panna. Det var ikke innbrudd, og ingen tegn til kamp. Mordvåpenet, et grovkalibret håndvåpen, var heller ikke å se. Ingen avtrykk av verken fingre, tær eller andre avslørende lem. Ingenting hadde vært rørt siden drapet ble innmeldt. Det som var påfallende var at Shandiosa tydeligvis hadde pakket ned en bråte ting, og den røde, rævstygge kofferten som lå ved siden av ham var åpen og bar preg av hastverkspakking. Hadde han blitt skutt før han klarte å flykte? Holmsen synes det var merkelig at Shandiosa hadde pakket tilsynelatende helt tilfeldige ting. Man skjønner at klær, toalettsaker og vinåpner er med, men det var alt det andre som ikke virket logisk.

På bordet var det også en noen saker man ikke forventer å finne i en spisestue. Salt og pepper er ikke oppsiktsvekkende, men det var alt det andre. En liten gorilla med gavebånd? Plekter? Et bilde av Martin Schanche? Et Twilight-pennal? Her var det noe som ikke stemte.

Detektiven hadde fire hovedmistenkte i saken, og alle fire var bekjente av Shandiosa. Holmsen hadde samlet alle til avhør. Først ute var Trude Luth, Trondheims blokkfløytedronning. Hun var vaktmester i bygården, og hadde dermed tilgang på alle leilighetene. Var dette rett og slett en nabokrangel? Holmsen ba henne sette seg slik at han kunne få hennes forklaring. Det var noe merkelig med frøken Luth. Hun virket oppskaket, og gestikuleringen hennes var så voldsom og ukonvensjonell at den nesten tok oppmerksomheten bort fra den sviende ånden hennes.

“Dette skjedde jo like før elleve. Jeg hadde akkurat brygget en kopp med bregnetoddy da jeg hørte det gikk i trappen, og vedkommende banket på døra til Shandiosa, det gikk i låsen før han ble sluppet inn. Etter en svært kort stund hørte jeg opphetet diskusjon, et rop og så smalt det. Jeg hoppet umiddelbart ut kjøkkenvinduet, sprang over veien og gjemte meg i et petuniabed. Der var jeg i omtrent tre sekunder før jeg besvimte. Jeg kom til meg selv først da dere ankom. Jeg så dessverre ikke hvem morderen var, og jeg kan ikke forestille meg hvem som kunne ha ønske om å drepe en så velskapt mann.”

Chandiosa, offerets adoptivbror, var nestemann som skulle fortelle sin historie. Det var viden kjent at Shandiosa og hans bror ikke kom godt overens. Om det skyldtes at Chandiosa ikke så på sin brors småkriminelle livsstil med blide øyne, eller om det bare var fordi han var sjalu på Shandiosas tiltalende fysikk var ikke avklart. Det var noe som ulmet under overflaten her, og Holmsen var spent på å høre Chandiosas forklaring. Han var kombinert magiker og trubadur og hadde med seg gitaren sin. Chandiosa nektet å svare på spørsmål hvis han ikke fikk synge forklaringen sin.

“Æ hi vørri snill og flink heile livet mett
Nesten det motsatte tå min bror
Han har kanskje utseende, men æ har vett
Te å hold mæ unna svart-arbeid, piratkopiering og hor

Æ må vårrå ærlig å sei æ itj vart trist
Da æ hørt at brutter’n va dau
For han va itj trivelig da æ prata me’n sist
Æ va på besøk i morrest, vart kalt en dumsau og et grauthau

Åååå – åååå
Æ må fortæl dæ
Åååå – åååå
Mordarn e itj mæ
Åååå – åååå
For ædda bæ
Åååå – åååå
Æ va i Tydal’n æ

Da mordet fant sted
Satt æ på kafé
Og spælt Levva Livét
Og refrenget ein gong te – søng med!

Åååå – åååå
Æ må for-”

Holmsen avbrøt refrenget med å høflig, men bestemt, ta gitaren fra Chandiosa, knekke halsen på den, fjerne strengene en etter en og knyte dem sammen slik at han kunne bruke dem til å piske Chandiosa ut av leiligheten.

Tredje person var Asle “Stumpen” Stumpen, eieren av bygården. Han var også en av dem som ikke var altfor heldig med navnet sitt, ettersom kallenavnet hans var nøyaktig det samme som etternavnet. Han ble kalt “Stumpen” grunnet sitt høye sigarforbruk og dominerende akterspeil. Han og Shandiosa var langt fra bestevenner, ettersom Asle ved flere anledninger hadde klaget på festbråk og manglende husleie. Stumpen var en velstående og velartikulert fyr, men også kjent som en hard forretningsmann. Sin formue hadde sitt utspring i fiskebutikken han startet på nittitallet, Stumpens Krok, Sluk & Dupp. Tilfeldighetene ville ha det slik at det var Stumpen som fant Shandiosa død, og ringte det inn. Holmsen måtte ha forklaringen.

“Det er riktig at Shandiosa skyldte meg penger, den sexy jævelen. Og det er riktig at jeg som regel ikke ser på gjeld med blide øyne. Det var derfor jeg besøkte ham i formiddag, for å personlig kreve inn flere måneders husleie. Jeg banket på, men det var ingen som åpnet. Jeg gikk ut fra at den lille karamellen av en mann lå og sov, så jeg låste meg inn. I stua var det bekmørkt ettersom gardinene var dratt for, så jeg la ikke merke til Shandiosa med en gang. Jeg nærmest snublet over kofferten hans før jeg så ham, og ringte naturligvis med en gang. Dette er forferdelig, og dette betyr sikkert at jeg aldri ser de pengene.”

Stumpen reiste seg omstendelig, kom seg løs fra stolen og gikk på kjøkkenet for å slippe inn den siste mistenkte. Det var ingen ringere enn Shandiosas ekskjæreste; Sum Ting Wong. De hadde hatt et stormfullt, men kortvarig forhold, og det var ikke få krangler naboene hadde fått med seg. Hun hadde blitt sett i området tidligere på dagen, og ble dermed innkalt. Hun var primus motor og grunnlegger av Trondheim Sword Yoga, og sa hun kom rett fra jobb.

“Ja, det er riktig at jeg var i gata tidligere i dag, men det var ikke for å besøke Shandiosa. Vi hadde et forhold for en stund tilbake, men jeg innså at jeg aldri ville klare å holde på en så guddommelig mann. Han er på mange måter min Edward Cullen. Men for å unngå psykosomatisk stresseksem gjorde jeg det slutt. Det er hjerteskjærende, men nødvendig for å beholde min mentale helse og min perfekte hud. Selvfølgelig har jeg vurdert tanken “hvis jeg ikke får ham, kan ingen andre heller”, men som sverdyogaentusiast ville jeg selvfølgelig aldri funnet på å bruke pistol!”

“Aaaa-HA!” siklet/ropte Holmsen. “Jeg sa aldri noe om hvordan han døde! Hvordan kunne du vite at han ble skutt?”
“Han ligger over bordet der fortsatt, og du kan jo tydelig se et helt ekte kulehull i panna hans. Er det ikke du som er detektiven?”
Holmsen flyttet blikket fra brystpartiet til Sum Ting og nikket sakte mens han myste ut vinduet.
“Jovisst er det det”, sa han mellom spyttet i hver munnvike. “Og én av dere lyver, og det er morderen!”

Hvordan kunne Holmsen være sikker på dette? Hvem var morderen? Stem på ditt forslag!

LØSNINGEN FINNER DU HER

Posted in Helse | Tagged , , , , , , , , , | Leave a comment

Pålegg: en hipsterguide

Hipstere har vært ofre for latterliggjøring og narr helt siden sideskillen ble oppfunnet. Og hvis du er ukjent med hipsterbegrepet, så er det enkelt forklart folk som tror de er bedre enn deg og alle andre uten at de har noen grunn til det. De folka som konsekvent skryter av at de liker ting som ingen vet om, at de likte noe som alle liker før den tingen ble kjent, og at de sykler fordi de (til forskjell fra deg, din sjåfør) tenker på miljøet, og ikke grunnet det faktum at de ikke har råd til en bil. Kanskje tenker du at hipster-begrepet så forslitt og utbrukt at du mener at å gjøre narr av hipstere er helt ute og bare lite ikke dårlig lettvint, da. Til deg har jeg bare en ting å si: Jævla hipster.

Og forresten så er demotivational posters blitt kult igjen. Ikke sikkert du har fått med deg det.

Det meste er altså skrevet om hipstere, om hvordan de ser ut, hvordan man kan tulle med dem og Hipster For Dummies. Internett har bøttevis med info om hipstere og musikk, film, kunst, mote og attitude, men forskrekkende lite om pålegg. Og pålegg er ganske hipster i seg sjøl, for jeg har ennå ikke hørt noe buzz om hvilket pålegg som er happening for tida. Og konseptet pålegg er jo egentlig også veldig lite skrevet om i Natt & Dag, så nå snakker vi skikkelig underground. Og hvis du spiser brød, men føler deg litt for kred til å smekke litt Norvegia på skiva, så er du på rett sted. Det er på tide å starte min påleggsguide for hipstere.

åherregudsåcorporate

Kaviar har vært på frokostbordet siden 50-tallet, men som en ekte hipster så var du jo lei av kaviar allerede før man fikk kjøpt dem med rasjonskuponger. Og kaviar i dag er jo ikke det samme som ekte kaviar før det ble big business og masseprodusert. Dagens kaviar er jo utvannet, farget, syntetisk og har ikke så mye som et hint av ekte rognsmak. Og de som tror at det er meningen at kaviar skal komme i tube er jo bare blitt offer for reklamens makt. Det er nesten så du synes litt synd på de stakkars hjelpeløse Mills-slavene som sitter der og klemmer ut den neon-oransje robotgugga. Nei, du styrer unna kaviar som Steffen Iversen styrer unna bøker.

Sjøl om produktdesignet er litt mainstream.

Dette er svaret. Bortgjemt, langt unna de glorete kaviar-og-majoneshyllene finner du en forsvinnende lite omtalt juvel. Svolværpostei er bedre, sikkert sunnere og ikke minst ekte. Men kjenner jeg mekanismene rett, så skal det ikke mer enn et par-tre hipstere med Svolværpostei i handlekurva si til før “alle” plutselig er  anti-kaviar. Ok, men inntil videre ferdigstilles første steg mot en komplett hipsterlunsj. Vi tar en påleggspause for å sikre riktig drikke.

Appelsinjuice? Haha, særlig. Ta og sett på noe Adele OG LES DAGBLADET sammen med resten av saueflokken din da! Hah.

Ikke en gang friskpresset juice servert (av en annen hipster) på en hemmelig kafé i en bydel ingen vet om er ikke bra nok. Juice er så… bourgeois. Vann hadde jo kanskje vært noe, men det er liksom vegetarianernes domene, på et vis. Og du vil jo ikke bli satt i bås, må vite. Melk er selvfølgelig allemannseie to the max og er like aktuelt for deg som å ha på seg vanlige briller. En soleklar vinner ville vært vørterøl, hadde det ikke vært for at vørterøl gjør deg litt fisete, og fising er ikke blitt godtatt som indie ennå. Det må være noe ingen snakker om, og helst noe ingen har tenkt på siden 60-tallet, bortsett fra at du har drukket det hele tiden.

Ordet "kefir" er forresten tyrkisk og betyr "første EP'n til Death Cab For Cutie."

Og du drikker det fordi det er godt.
En  durabelig slurk av den semi-stivnede bedervelsen, og vi er klar for neste skive.

Hvor baker de leverpostei som IKKE er ovnsbakt?

Ærlig talt. Som om du hopper på den bølgen. Massemedia gjør jo omtrent ikke annet enn å pushe leverpostei. De kjører tester, tester og flere ubrukelige tester, alt for å tilfredsstille en økende masse av posteigumlende forbrukere som ikke ser at alt er en eneste stor MUK-festival. Fettinnhold schmettinnhold, jernmangel schmernmangel. Du husker den tida før det fantes firehundre forskjellige leverposteivarianter, da man kunne spise ting som inneholdt flesk uten å føle seg som Steinar Bastesen på slottsbesøk.

Det er så ukjent at til og med internett ikke har et skikkelig bilde av det.

Jædersylte. Kjøtt og flesk. Litt brusk er bare stas, du vil jo ikke spise ei brødskive uten å få en utfordring! Og når du følger opp Svolværpostei med Jædersylte ser jo folk at du er konsekvent, det er runde hermetikkbokser som er din thang. For optimal effekt kan du jo lett supplere sylteskiva med litt remulade, ettersom ingen vet at remulade er den nye majonesen.

Så kommer problemet. Den vanskelige sisteskiva. Alle vet jo at loven sier at brødskiva som avslutter lunsjen skal ha et søtt pålegg. Og som hipster-to-the-bone, så vet du at det er uklokt å trosse den regelen; man er jo ikke krampaktig heller. Og her må til og med hipsterne se seg slått. Det finnes nemlig et pålegg ingen kan motstå, et lunsjbordets heroin. Folk med diabetes 2 risikerer gladelig livet for en smak. Dette er YouTube-kattungevideoer i påleggsform. Hvis dette pålegget hadde vært en sang, ville den vært Kjærlighetsvisa sunget av Luther Vandross. En bit av dette, og du bryr deg ikke lenger om T-skjorta di med motivet du selv har tegnet. Det er ingen vits i å ruste til strid, for det er ingen krig. Dette er en guddom, dette er en lovsang. Og I, Sions Sønner, fryd eder, vær glade i eders Lunch! Thi den giver eder Føde til Frelse! Dette er i sannhet frelsen, det er selve kuren. La din gane svøpe denne kongen av pålegg og glem alt du vet om din hipsterhet. For riket er ditt, og makten og æren i evighet. Nugatti.

Posted in Helse, Popkultur | Tagged , , , , , , , , | 11 Comments

Et dikt

Posted in Popkultur | Tagged , , | 1 Comment

Smilefjes :-(

I min første bloggpost la jeg ned noen regler for hva bloggen skulle, og ikke skulle, inneholde. Regel nr 1 er “Ingen ‘smileys’ eller emoticons eller sånt skit.”
Jeg har vært flink gutt og holdt meg innenfor min selvpåførte lov. Helt til nå. For i dag barn, i dag skal jeg snakke om tegn satt sammen for å uttrykke humør. Smilefjes. Smileys. Det er faktisk tredve år siden det ble funnet opp slik vi kjenner det i dag. Kolon bindestrek parentes slutt. :-)

Jeg vemmes nemlig litt hver gang jeg ser sidelengs-trynet. Jeg skal være veldig tidlig ute med å si at ja, jeg benytter meg av det sjøl til tider. Likevel vrenger det sorte hjertet mitt seg litt ekstra når smilefjeset former seg på displayet.

Det er slik jeg ser det for meg. :-) Ei uskyldig 11 år gammel jente vannmerket og fanget i en fotodatabase.

I århundrer har folk kommunisert ved hjelp av symboler. Helleristninger, hulemalerier og dassgraffiti har eksistert siden før Jesus var en liten snørrvalp, og :-) har eksistert i hele mitt digitale liv. Som sagt bruker jeg det sjøl, dog er jeg svært påpasselig med å begrense bruken. Og :-) er det vanligste i verden. Og det er ikke bare teite bekjente på Facebook som slenger rundt seg med smiletryner, til og med seriøse firma, anerkjente intellektuelle og andre smartinger synes det er helt akseptabelt. Så hvorfor blir jeg helt Thorbjørn Berntsen bare jeg ser denne tegnkombinasjonen?

Det er ikke bare fordi det er feil bruk av tegnsetting. Det er mest fordi jeg synes det er overflødig. Det er som om avsenderen tror at jeg ikke skjønner at han/hun ikke er sur, og må understreke at “husk at dette er skrevet med et smil”. Med andre ord er vi blitt enten a) veldig forsiktige og livredde for å fremstå som sure, eller b) uten evne til å uttrykke oss slik at det ikke er tvil om hva vi mener.

Åja, ok. Jeg trodde det burde holde i massevis at du visste hvordan ansiktet mitt ser ut til vanlig.

Hvis vi begynner å blande inn resten av jungelen av smilefjes blir det skikkelig ille.
:-)   ;-)   :-P   :-O   :-S   €====3 og så videre.
Etter hvert som de forskjellige er blitt vanlige, skjønner vi kjappere og kjappere hvilket humør eller betydning som ligger bak de forskjellige kombinasjonene. Og i mange tilfeller brukes smilefjes som et get-out-of-jail-free-card. Passiv-agressive fornærmelser kan ikke angripes så fremt det hives et “jeg tuller bare”-tryne på slutten. “Fin kjole. Jeg visste ikke at det var horefestival i byen :-P” Sånn! Tre tastetrykk, og du er safe.

;-)

Jeg stoler ikke på smilefjeset. Det kan brukes som et verktøy, en ryggdekning. “Nå har jeg vasket gulvet, regner med du henger opp klærne når du kommer heim.” er en helt annen type beskjed med et :-) på slutten enn uten, men det stemmer jo ikke med tonen i beskjeden ordren. Hvis jeg får ei melding fra deg om at du sitter fast i trafikken, at du har fått lønnsforhøyelse eller at du er blitt multihandikappet etter et møte med en jervflokk, synes jeg du kan gå ut ifra at jeg har knekt de tilstrekkelige sosiale koder for å henge med på hva som er ditt naturlige humør som følge av de hendelsene.

Den nye multe-farrisen er helt ålreit. :-D :-D :-D

Men hva er så ille? Hvorfor brenner barten min på grunn av smilefjes? Vi bruker jo allerede utheving og kursiv for å understreke betydning, og hva er vel et utropstegn hvis ikke et verktøy for å uttrykke følelse?

Det er bare det at smilefjes er så klengete. Det er en valp som klenger seg til mitt virtuelle ben; “elsk meg, elsk meg, se så glad jeg er!” Og det ødelegger på en måte leseopplevelsen min. Jeg hører for meg et happy “wheee!” når jeg leser :-D, og jeg hører den nedadgående komi-trombonen “wah-wah-wah-waaah” når jeg leser :-P.

Overlat litt til fantasien. Jeg krever ikke at meldinger, mailer og andre beskjeder skal være Nobelprisverdig mesterprosa, men du trenger ikke å tegne og male for at jeg skal forstå heller. Når du melder meg om noe som får deg til å smile, stol på at jeg, selv om du ikke ser meg,  smiler tilbake med mitt kolon-bindestrek-og-parentes-slutt-løse ansikt.


Posted in Popkultur, Språk | Tagged , | 5 Comments

Mitt nyttårsforsett 2012

Nytt år, nye muligheter. Det er det vi sier. Endelig er årsskiftet her, da vi virkelig har en anledning til å ta grep og gjøre oss til bedre mennesker. Frem til nå har jeg fnyst av denne hangen til å sette tragiske mål (man aldri klarer å innfri) for seg sjøl tvert man skifter kalender. Slutte å røyke, trene mer, spise sunnere, slå husdyrene sine kun når de fortjener det (og aldri mer i fjeset) og så videre.

Men i år er det et område jeg virkelig kunne tenke meg å justere meg sjøl på. Det handler ikke om at jeg synes jeg er en ræva person som virkelig trenger å gjøre drastiske endringer for å kunne gå ut blant folk uten skam, sjøl om det sikkert stemmer. Jeg kunne med fordel blitt mer ydmyk, slutta å røyke, bevegd meg litt innimellom og spist mindre ostepop.

Men litt for ofte havner man i en typisk må-man-så-må-man-situasjon.

Men hvor er artigheta i det? Jeg tror steinhardt på idéen om at livet ikke er stort mer enn underholdning, og de som tror noe annet er på feil spor. Den tanken fører til at jeg har det storveies, og drar nytte av alle som mener de har funnet en dypere mening med livet; hjelpe andre, gjøre verden til et bedre sted, dele godene, and all that jazz. Jeg sier ikke at det er idiotiske verdier, disse folka er jo en uvurderlig ressurs som gjør det mulig for meg å ha det fantastisk. Takk, forresten.

Dere gjør det mulig for meg å bruke internettplass på bilder som dette, uten at jeg føler meg skyldig i det hele tatt. Takk igjen.

Jeg har altså et nyttårsforsett for 2012. Og for en gangs skyld er jeg ikke bare egoistisk og snørrhoven. En ting først, bare: “snørrhoven?” Hva er det for et uttrykk? Jeg vet jo at det betyr å være en bedrevitende, arrogant dåsemikkel med for høye tanker om seg sjøl, men “snørrhoven?” Hoven som følge av overproduksjon og/eller unødig lagring av snørr innvendig? Så mye snørr at man hovner av det? “Han holder på å bli en ekkel besserwisser. Jeg tror vi snakker en hevelse grunnet usunn snørrmengde”.

Jeg skal bli bedre til å kjefte på fremmede

Dette er nyttårsforsettet, og mitt bidrag til Fellesskapet 2012. La meg forklare.
Jeg mener ikke at jeg skal gå rundt og brøle ufølsomme fornærmelser mot tilfeldig forbipasserende. Da ville forsettet vært “jeg skal bli institusjonalisert innen februar”, noe jeg tenkte å spare til tidligst 2014. Jeg snakker om at det finnes så mange forferdelige folk der ute, så mange uspiselige mennesker som sprer dårlig stemning og har evnen til å ødelegge dagen til folk på kort tid. Og ofte vet de det ikke sjøl. Og det er her jeg kommer inn.

Og kanskje kommer jeg inn her også etterhvert.

Noen må være der for å fortelle buljongmarinert fjærkre at de er suppegjøker. Jeg husker et perfekt eksempel fra omtrent åtte-ni år sida: Et par kompiser og jeg var på lokalpuben og tok et par rolige pils. Og lokalpuben (som lokalpuber flest) har sine stamgjester, og som lokalpub-stamgjester flest var også disse renspikka kålhoder. Vi sto ute ved inngangen som to grupper; oss og stamgjestene. De skula på oss på ekte kåbbåyvis, men vi fikk ikke mer pes enn som så. Så kom det en fyr gående på vei inn til puben, og han var av utenlandsk opprinnelse, Pakistan eller deromkring. Da gulpes det opp en kvikk replikk fra den dominante stamgjestehannen: “Døh, Maliks e længer nerri gata hær”.

For uinvidde kan det opplyses om at Maliks er en halvshabby restaurant like ved som er drevet av tyrkere. Vanligvis ville man reagert på rasist-vitsen med å sende hverandre megetsigende blikk og kanskje gå et annet sted, men en av mine kompiser snur seg sakte (se for deg Robocop) mot vitsemakeren og sier “hold kjeften din”. Dette blir besvart med flakkende blikk og hånende humring. Kompisen min følger opp: “Sånn sier du bare ikke. Tenk det, men tvert du tenker på å si det; hold kjeften din”. Så drakk vi opp og gikk.

Ingen av oss hadde problemer med å følge kompisen vår videre derfra.

Det er dette jeg mener, det er dette jeg vil til livs. Folk som har en udugelig holdning koblet med tankeløshet for hva egne hverdagshandlinger fører til. I min fantasiverden (som jeg tross alt lever i) førte denne episoden til at pubhelten kanskje tenkte en ekstra gang over hva han hadde sagt, og kanskje han innså at det var en idiotisk ting å si. Kanskje han opparbeidet seg et lite filter som ikke slapp igjennom slike hjernedøde kommentarer de neste tre ukene. Og det er på en måte godt nok. Det er en forandring.

Jeg skal altså etterstrebe å kjefte på fremmede. Når jeg står i kø på kafeen og hu foran meg får vite at de er tomme for vannbakkels og reagerer med å bli sutrete og sier surt til hu bak kassa at “da kan dere kanskje endre på skiltet utafor som reklamerer for vannbakkels til 38 kroner da, dere lyver jo til kundene. Er det sånn dere driver butikk?“, så skal jeg tappe henne lett på skuldra og si rolig “Slapp av litt, menneske. Hvis vannbakkels er så livsviktig for deg at du føler at du må ruinere arbeidsdagen for folk, foreslår jeg at du kjøper deg ei kokebok og lager din egen vannbakkels helt slik du vil ha den. Kanskje du til og med kan drive din egen butikk?”

Når jeg er på bussen og noen 11-åringer spør bussjåføren om når den-og-den bussen går dit-og-dit og bussjåføren svarer bryskt med “bussrutan står rett bak dåkk”, lukker døra og kjører videre, skal jeg glatt overse “forstyrr ikke føreren”-skiltet, høre med sjåføren om han kanskje kan forstå at bussrutene ikke er like enkle å lese for prepubertale, om han kanskje burde anerkjenne sin status om servicearbeider, om han husker hendelser fra sin egen barndom med autoritære figurer som fikk ham til å føle seg teitere enn syltelabber, om han føler at han er blitt en positiv bidragsyter til samfunnet og om han trenger et lommetørkle til alle de tårene.

Så skal jeg ta over resten av bussruta mens han bygger seg sjøl opp igjen ved å lære seg "I hildringstimen" på trekkspill.

Dette er perfekt. Jeg iverksetter det jeg mener er gode tiltak, og får forhåpentligvis litt underholdning ut av det.

Jeg skal ta i bruk alle mine etthundreogåttitre centimeter for å ruve over utidige unger som synes det er artig å smøre makrell i tomat på biler, jeg skal si i fra med fynd og klem når Anne B. Ragde tror hu kan snike i barkø, jeg skal løpe opp syklister som sykler altfor sakte til å være i veibanen og fortelle dem hvor David kjøpte ølet, jeg skal høyt og muntert si “hei på deg din blei” til han mutte bak Rema-kassa som ikke ser på folk en gang, jeg skal ikke ta fem flate øre for å si ifra (at jeg ikke tar fem flate øre for å si ifra) når folk konstant avbryter andre, og jeg skal hysje på og irettesette idioter som ødelegger kinofilmen eller konserten. Alt for en bedre verden.

Jeg skal bli et vandrende leserinnlegg. Godt nyttår!

Posted in Helse, Livet (duh) | Tagged , , , | 15 Comments