Rekordforsøk: Selvmedlidenhet.

Morn. Dette innlegget kommer som et direkte resultat av at jeg ikke får sove. Jeg er nå på slutten av ei forkjølelse som aldri ble en kataklysme av snørr og annet bihulefyll, men som bare hang på meg som det irriterende søskenbarnet til en bekjent som skal prate non-stop  om hvorfor Bin Laden-knertinga er en konspirasjon når alt du egentlig vil er å ta en pils og høre på Duran Duran. Se der, forrige setning ble nesten ei side lang på grunn av at liksomforkjølelsa ødelegger min evne til å fungere som menneske.
Selvmedlidenhet er en dyd.

Og da jeg googla "bilder av trist" var DETTE det beste jeg fant. FML to the max.

Jeg har det naturligvis verst i verden akkurat nå. Etter et latterlig forsøk på å legge meg har jeg nå stått opp, fordi jeg ødela nattesøvnen til samboeren med å ligge å hoste i håret hennes. Dermed sitter jeg nå harkende og bjeffende på stua og får “enough already”-vibber fra katta. Det er synd på meg på så mange nivå nå at det i seg selv gjør hele situasjonen enda mer tragisk. Og jeg er ikke ordentlig sjuk en gang! Skulle nesten ønske jeg hadde tuberkulose i aidsen eller noe. Da hadde andre folk også syntes synd på meg, og jeg hadde sikkert havna i avisa. Men neida, her er det ingen kjære mor. Det er så få som har sympati for sykdommen min at det er utålelig. Og ettersom det er dritkjedelig klokka halv tre på natta er det ingenting annet å gjøre enn å rage på bloggen. Folk i Bergen-Belsen hadde ihvertfall noe å ta seg til.

Pysjamasparty og gode greier. Nei fysj, nå er jeg bare usmakelig. Beklager.

Men uansett: Hva er vitsen med å ha anlegg for selvmedlidenhet hvis man ikke kan omfavne den og ta den så langt man klarer? Det er jo så lite matnyttig å være martyr! Jeg får sikkert sove et par timer før jeg skal på jobb, og når jeg kommer dit og forteller om min grusomme natt er det garantert ingen som feller en eneste tåre. Kalde udyr. Det blir sikkert som den gangen da jeg som 7-åring skulle hjelpe far min med å bygge garasje, og ble offer for min egen selvmedlidenhet da det gikk opp for meg at jeg var like flink til å blande sement som jeg var til å kjøpe brennevin på den tiden.

Heldigvis klarte jeg å ta bilde av min fars ekstreme evne til å sette opp et care-face som bare forsterket trangen til å kunne kjøpe brennevin.

Jeg tuller naturligvis bare. Livet leker, småfuglene synger og krokanis med sukker og dansemus på. Småhostingen min er selvfølgelig bare en bagatell når jeg tenker på at jeg snart skal ta buss med førti livlige lærerstudenter.

About Shandiosa

hobbymusiker, filmentusiast, språkpetimeter, deltidsartigkaill, casual gamer, periodisk teknonerd, avslappet rent politisk, ateist, latsabb, ølhund og i utgangspunktet positivt innstilt til det meste.
This entry was posted in Helse, Jobb, Livet (duh) and tagged , , , , , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s