Topp fem – artigste idretter

Ny dag, ny topp fem-liste. Selv om det er soleklart morsomst å skrive om ting som er “verst”, “teitest” og “mest illeluktende”, skal jeg holde meg for god til å bli en sinnablogger. Dermed:

ARTIGSTE IDRETTER

5. Skiskyting

Folk i tettsittende drakter med minst tre våpen hver. Come on now.

Jeg, som de fleste, finner sporten veldig underholdende, og det er delvis grunnet dens smått absurde premiss: En bøling topptrente profesjonelle som alle kniver om å komme først i mål, ved hjelp av skiferdigheter. Og våpen. Allerede der er det jo ganske humreverdig. Maratonsprettert, noen? Rallykatapult? 5000 meter fekting? Det som gjør at jeg flirer litt av skiskyting er at det ikke er lov å benytte våpen på den mest logiske måten: knerte motstandere. Det tror jeg ville bidratt til å gjøre denne idretten rimelig stor globalt.

4. Stavsprang

Kunne hun ikke bare hatt startnummer 7? Tok du'n? Hæ?

Dette er også en sport med høy underholdningsverdi. Friidrett har mange snåle grener som vanskelig lar seg oversette til dagliglivet (tresteg og slegge, for å gi deg en pekepinn), men det er ingen som er så virkelighetsfjerne som stavsprang. Verdensrekord: 6,14 meter, altså 20 cm høyere enn verdens høyeste sjiraff. Det virker sannsynlig at noen har sett på høydehopp og tenkt at det ikke er farlig og tullete nok. Dermed ringte de Per Ulv (også kjent som Wile E. Coyote for mitt engelskspråklige publikum) og hyret ham inn som konsulent med oppdrag: Vi tenker høydehopp, bare “go large”. Synd at de dumpa idéen om rakettrulleskøyter og vingedrakt.

3. Amerikansk fotball

I denne idretten skjer slikt med spillere som IKKE fornærmer dommeren.

Som nordmann har jeg naturlig nok ikke blitt overmåte eksponert for amerikansk fotball. Og de få gangene jeg har sett litt har jeg ikke skjønt bæret. Det virket som en kamp varte i fire timer, hvorav tre timer og førti minutter var pauser (med tilhørende repriser og analyser), formålsløs brøling og opprydding av en haug med enorme fyrer som ligger oppå hverandre for så å stille dem opp på nytt. Etter å ha fått litt innsikt i hva sporten dreier seg om, og etter å ha sett et par Superbowls, så fant jeg ut at førsteinntrykket stemmer på en prikk. Og kostymene (haha) er jo også fornøyelige, der de vralter rundt og ser ut som tegneseriefigurer. Which brings me to…

2. Wrestling

Dessverre ikke et fullstendig representativt bilde av sporten. Men hvor ofte har man en grunn til å spre et bilde av lettkledde damer som sparker hverandre i magen?

Her er jeg muligens på tynt vann. Wrestling (“fribryting” hvis du for eksempel er Arne Scheie) er vel per definisjon ikke en idrett. De definerer det som “sports entertainment” sjøl. De fleste har vel en anelse om hva dette dreier seg om: Voksne menn og kvinner som doller seg opp i sirkusklær og later som de banker hverandre, ispedd fyrverkeri og tusenvis av redneckpublikummere. Hysterisk nok det. Det som virkelig er morsomt er rollene og plottet. Det er som en såpeserie for gutter, med handling og manus. 50 % stuntshow, 40 % Sunset Beach, 10 % Playboy TV og 130 % fucking awesome. De kjenner ingen grenser, og blant historiens mest strålende wrestlere finner vi Arachnaman, The Yeti og The KISS Demon. Jessør, en fribryter i full Gene Simmons-bekledning.
Og Robocop. Ikke glem Robocop.

1. Hurling

Det LIGNER ikke på curling en gang!

Dette er Irlands nasjonalsport, og har en del fellestrekk med vanlig fotball. Samme størrelse på banen, og det gjelder å få ballen i mål (eller over, stengene fortsetter forbi tverrliggeren). Les mer om reglene her, hvis du er nysgjerrig. Navnet på sporten kommer fra verbet to hurl, direkte oversatt å pælme. Det stemmer, folkens: Dette er idretten pælming. Det er anerkjent som verdens raskeste lagidrett, der man skal pælme en baseball-lignende sak ved hjelp av svære sleiver. Hastigheten på kula ligger på 120-150 km/t når det gjelder som mest. Det er også lov å sparke, slå eller heade. Det gjelder ikke bare ballen, men spillerne også. Og husk: hjelm og tannbeskyttelse er den eneste beskyttelsen, og det er valgfritt å bruke beskyttelse.

Hurling er et tydelig resultat av fylledrevet aggresjon, som igjen er en direkte følge av potethungeren i Irland midt på 1800-tallet. Øyeblikket som forandret mitt syn på idrett generelt var under semifinalen i hurlingcupen i 2002: En spiller fra Kilkenny feller en motstander fra Clare (som hadde valgt å ikke benytte seg av beskyttende remedier), og fulgte opp taklingen med å dryle sleiv-håndtaket med full kraft i tinningen på han som lå nede. Dommeren jogger bryskt bort til voldsmannen og sier klart ifra: “Hei, hei, hei! Nå må du roe deg. Fortsetter du slik blir det kanskje gult kort etterhvert.”

Seriøst, sjekk ut hurling.

About Shandiosa

hobbymusiker, filmentusiast, språkpetimeter, deltidsartigkaill, casual gamer, periodisk teknonerd, avslappet rent politisk, ateist, latsabb, ølhund og i utgangspunktet positivt innstilt til det meste.
This entry was posted in Topp fem and tagged , , , , , , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s