Topp fem – norske helter

Etter de grufulle angrepene 22. juli har det blitt skrevet flere spaltekilometer om hva som skjedde før, under og etter hendelsene på Utøya og i Oslo. Jeg skal ikke skrive om denne tragedien, mange andre enn meg er bedre skikket til å sette ord på det. Det jeg har merket meg er graden av uselviskhet som er blitt fremvist av så mange. Naboer, forbipasserende, hjelpemannskap, politi, helsepersonell og til og med politikere. Norge har de siste dagene vært en nasjon av helter.

Heltemodighet er ikke noe nytt i dette landet. Her følger en liste over fem av Norges største helter. Tilgi meg for at dette blogginnlegget er veldig langt, og likevel helt uten rompevitser.

NORSKE HELTER

5. Einar Gerhardsen

Landsfaderen, også kjent som karatehåndsfaderen.

Einar Gerhardsen er arkitekten bak det vi i dag omtaler som velferdsstaten. Han var statsminister i til sammen 17 år, i fire regjeringer i perioden 1945-1965. Han er også mannen bak det som i dag heter AUF. Hans politiske engasjement startet som tenåring i arbeiderklassen, da han opplevde at familien levde under trange kår uten reell mulighet til å jobbe seg til bedre tider. Til det var overklassen for sterk, undertrykkende og nedlatende. Han sa i et intervju: “Jeg minnes en følelse av maktesløshet, der en kunne gråte fordi en ikke kunne slå de der – ned. Og så måtte en bare knytte nevene i trass og bestemme seg for at dette skulle før eller siden bli annerledes.”

"Jeg vil nu ta i mot ønsker. Hva sa De? Fjeldrypen? Nuvel."

Annerledes ble det. Men det var en lang vei. Gerhardsen var aktiv i Arbeiderpartiet tidlig, og satt i partiets sentralstyre fra 1923. Da 2. verdenskrig kom, ble han av tyskerne forbudt å drive politisk aktivitet. Da ble Einar litt forbanna og ble landets kanskje fremste motstandsmann fra 1940 til 1941. Han ble arrestert av tyskerne, og ble holdt fanget på Grini før han ble sendt til Sachsenhausen. Selv under tortur i konsentrasjonsleire fremsto han som en leder, der han planla oppreisningen av Norge. Noe motvillig ble han statsminister i 1945 (“Altså, jeg har i grunnen aldri likt å stå sånn i offentlighetens rampelys,” sa Gerhardsen senere, “… akkurat det der å bli statsminister eller noe sånt, det hadde jeg egentlig aldri tenkt”).

Heisann.

Gerhardsen har fått æren for å ha bygd dette landet. Med status som krigshelt, bakgrunn fra (og ståltro på) arbeiderbevegelsen og en formidabel evne til å løse konflikter ble han Landsfaderen. Han trakk seg fra politikken i 1969, men klarte selvfølgelig ikke å holde seg unna. Mange mener at det var Gerhardsen som sikret nei-resultatet ved EF-avstemningen i 1972. Han holdt nemlig en tale under landsmøtet i Arbeiderpartiet tidlig i 1972, der han sa “dersom Arbeiderpartiet ikke hadde noen EF-motstandere, burde man ha skaffet seg noen”. Fornuftig nok, ettersom landets største parti burde reflektere landet noenlunde. Han hadde også en mektig finger med i spillet for å sikre Reiulf Steens avgang som partiformann i 1981. Fra sykesengen sørget Landsfaderen for ny leder og ny statsminister: Landsmoderen. De var aldri gift, altså.

4. Peter Wessel Tordenskiold

Du kan ikke hete "Tordenskiold" og ikke være helt. ARMOR OF THUNDER!

Peter Wessel Tordenskiold er en sjøhelt fra Trondheim som var en av de som ga svenskene og Karl XII mest hodebry da våre brødre i øst fant ut at de skulle invadere landet. I tillegg til å ha et ytterst knalltøft etternavn (og personlighet som passet), var han viden kjent for å være en slu og utspekulert mann. Ved flere anledninger utnyttet han svenskenes naturlige dårskap ved rett og slett late som han var svensk, noe som tillot ham å avsløre invasjonsplaner og strategiske hemmeligheter. En myte vil også ha det til at han unslapp den visse død tidlig i sin krigskarriere ved å slenge tilfeldige svenske fraser rundt seg. Svenskene så etter en farlig norsk sjøoffiser de skulle knerte, og midt blant dem gikk en jovial svensk fisker og ropte formålsløst ut “kära bror!”, “gemensamt, äntligen!” og “vad fan har ni gjort med dammsugaren?”. Dette distraherte svenskene litt, men ikke nok til at de mistet fokus, de hadde jo en nordmann å jakte på.

"Han är här någonstans, och han är verkligen lite av en gycklare."

I 1714 kommanderte han Løvendals Galei, og ved Lindesnes traff han på en fregatt som seilte under engelsk flagg. Selv seilte Tordenskiold under hollandsk flagg, men heiste Dannebrog da det engelske skipet nærmet seg. Ikke Peters beste avgjørelse, da det viste seg at britene var svensker på vei til Gøteborg for å supplere sine landsmenn med ammunisjon. De åpnet ild mot Løvendals Galei, og en sjøduell var straks i gang. Etter 14 timer med sjøslag var begge skipene sønderskutte og begynte å helle mindre mot “skip” og mer mot “rakved”. Det var dog ikke dette som stoppet Tordenskiold, han gikk tom for ammunisjon. Han satte dermed ut i en liten robåt, la til det svenske skipet, takket for en god duell, og spurte om han kunne låne litt ammo så de kunne fortsette kampen.

So. Much. Win.

Peter Wessel Tordenskiold er mest kjent for Slaget i Dynekilen, som regnes for å være avgjørende for at “krigerkongen” Karl XII avblåste felttoget mot Norge i 1716. Kort fortalt var det et svært slag som involverte 7 norsk-danske krigsskip mot 14 svenske, i tillegg til nesten hele den svenske transportflåten og ca. 400 svenske infanterister som angrep fra land. Tordenskiold ledet angrepet fra sin fregatt Hvite Ørn, og med overraskelsesmoment og kunnskap om farvannet på sin side vant han en overlegen seier, da han tvingte brorparten av de svenske skipene på grunn. Det som var avgjørende for den påfølgende svenske retretten var ikke tapet av menn eller skip, men at transportflåten gikk ned. Det er Slaget i Dynekilen som er grunnen til at vår mann er den eneste ikke-viking som nevnes i nasjonalsangen: “Tordenskiold langs kysten lynte, så den lystes hjem.

3. Fridtjof Nansen

Kall meg "Fridtjof Hansen" en gang til.

Nansen er kjent for de fleste: oppdager, polfarer, fredsprisvinner, diplomat og vitenskapsmann. Han var leder av Pan-Europa-bevegelsen, som er den eldste organisasjonen som fremmer et politisk og økonomisk forent, demokratisk og fredelig Europa. Han var Norges ambassadør i London 1906-1908, ble kompis med kong Edward VII og sørget for at vi hadde britene i ryggen hvis svenskene skulle finne på noe tull igjen. Nansen har fått mye av æren for at Norge gikk samlet inn for en unionsoppløsning i november 1905, gjennom en flammende appell på Festningsplassen 17. mai samme år. Dette er på mange måter Mr. Norge.

Men FAEN da, Google!

Nansen står også bak nevronteorien, som enkelt sagt handler om teorien om at nerveceller kommuniserer med hverandre. Nansens forskning har hatt enorm betydning for vår forståelse av hjernen og hvordan våre sanser fungerer. Nansen var også professor i zoologi, og alle skjønner sikkert nå at Fridtjof var en oppegående kæill. Han fikk også som nevnt Nobels Fredspris. Den fikk han for sitt humanitære arbeid, blant annet nødhjelp til russerne som var rammet av hungersnød, samt opprettelse av Nansenpasset til uvurderlig hjelp for statsløse flyktninger. Jeg trenger ikke ramse opp flere eksempler på Nansens fortreffelighet, ta en titt på dette.

Eller enda bedre, ta en titt på dette.

Polfareren Nansen er vel tittelen som klinger mest kjent, og Fram-ekspedisjonen må nevnes. Etter å ha gått på ski over Grønland var ikke Nansen helt ferdig med livsfare, kulde, sult og isbjørner. Han la ut med polarskuta Fram i 1893, seilte en strabasiøs tur langs Sibirkysten og la kursen strakt nord etter tre måneders seiling nord for Sibir. Skuta frøs fast i polarisen, og satt som støpt. I tre år. I ti til tredve-førti minusgrader. I tre år var de fastfrosset og drev med polhavet. And here’s the kicker, folks: Det var planlagt. Hensikten var å fryse fast, drive i tre jækla år, og så til slutt krysse Nordpolen på den måten. Det slo feil, og Nansen måtte forlate Fram i førti minus og legge ivei 600 km nordover på ski. På turen livnæret han seg på en diett av tran, isbjørnkjøtt, spekk og renskåret faenskap. Han kom dessverre ikke helt fram grunnet en kort arktisk sommer (curse you, årstider), men var det nærmeste noen hadde kommet på den tiden. Det skulle ta tredve år før noen klarte det. Nansen er likevel en ubestridt nasjonalhelt, og muligens en av de tøffeste dette landet har fostret.

2. Eirik Raude

Ikke offisielt bekreftet, men jeg tror det var Eirik Raude som oppfant Manowar.

Eirik Raude er en av verdenshistoriens få gingers med sjel. Han ble født på Jæren rundt år 950, og reiste tidlig til Island med sin far. Han slo seg opp som en habil gårdsmann der, helt til han ble lyst fredløs. Historien bak er litt forvirrende (jeg innrømmer å ikke ha lest Eirik Raudes saga), men det involverer et ras, drapet på en mann som het Holmgange-Ravn og krangel om noe treverk. Man aner allerede omrisset av en mann med heltemateriale her når han står fjellstøtt i konfrontasjon med en mann som kalles Holmgange-Ravn.

Sønn av Jervhedner-Gribb og Berserksnok-Bjørg.

Ettersom Eirik nå var fritt vilt for hele ravneslekta, fant han det best å forlate Island. Han seilte dermed vestover, hvor han hadde hørt løse rykter om land. Han reiste litt på lykke og fromme, ettersom ryktene kom fra småskurker som Snøbjørn Galte og sønnen til Ulv Kråke. Seriøst, de het det. Jeg lurer litt på hva som har skjedd med navnepolitikken de siste tusen årene. Hva hadde skjedd hvis man hadde troppet opp på Island i år 984 og presentert seg som Preben?

Uansett. Eirik fant land, og startet å bygge et samfunn. Det var neimen ikke lett, ettersom det ikke var god nok jord til korndyrking, og det var ikke nok trær til å bygge noe som helst. Men bygging ble det. Eirik utforsket et svært område, og grunnla to store samfunn, Vesterbygden og Austerbygden. Fantasi var kanskje ikke en av Raudes dominerende egenskaper, men var det én ting han kunne så var det PR. Han reiste nemlig tilbake til Island etter at tre fredløse år hadde gått, og skulle hente og verve sambygdinger. Han skjønte at noe måtte han jo selge islendingene, så han trikset litt med sannheten og ga det nye landet et forlokkende navn: Grønland. Flytte fra Island til Grønland? Høres ut som en god deal.

Jepp, dette ser perfekt ut. Tiden er inne for å finne opp badminton.

Grunnen til at Eirik Raude fortjener heltestatus er måten han bygde opp samfunn på, som levde i fred og fordragelighet (bortsett fra et par piratbesøk), og som fungerte godt selv om det var mangel på både trær, regjering og valuta. Det mest bemerkelsesverdige er vel likevel når kristendommen ankommer Grønland 15-20 år etter at bosetningen startet: Eirik hadde levd for lenge med norrøn gudetro, og nektet å la seg konvertere. I stedet for å hive innpå fleinsopp og ørnehjerter og bli sint viking, ga han kirkens menn lov til å preke sitt ord og bygge kirker. Austerbygden (nå Julianehåb) og Vesterbygden (nå Godthåb) fikk ca. tjue kirker på noen tiår, og etter Høvding Raudes eksempel levde hedninger og kristne godt side om side. Dermed ble Grønland et av verdens første multikulturelle og multireligiøse (og samtidig fredelige) samfunn. Eirik Raude var omtrent datidens Ghandi.

1. Gunnar Sønsteby

Hjelper ikke å skjule den, Gunnar. Kallenavnet er og blir Kjakan.

At Gunnar Sønsteby innehar førsteplassen bør ikke være noen overraskelse. Dette er Norges høyest dekorerte borger. Under 2. verdenskrig var han en uvurderlig motstandsmann, og han opererte som sabotør, soldat, spion, smugler og sikkert et par andre ting på S. “Kjakan” var verdifull fordi han hadde one of those faces, og hans intelligens, vinnende vesen og improvisasjonsevne gjorde at han kunne infiltrere hva det måtte være og ingen kunne beskrive ham nøyaktig i etterkant. Han hadde utallige dekknavn, og nazistene visste ikke hva hans egentlige navn var før i krigens siste måneder.

Jeg kan kalle deg Betty, og Betty; når du kaller meg, så kan du kalle meg Al.

Selv kalte Søsteby seg for Umulius Kjakabråten, og det var kanskje dette som forvirret svensk politi til å løslate ham etter tre månder i 1943. Han klarte nemlig å overbevise svenskene om at han ikke var den høyst ettersøkte Gunnar Sønsteby. Deretter fortsatte han sin nærmest endeløse rekke sabotasjeaksjoner mot nazistene i Norge: spregningen av Statsbanenes adm-bygg, spregningen av tyske lokomotiver, spregningene av Arbeidsmobiliseringens kontorer, spregningen av tyske fly og flydeler, spregningen av oljelager…

Noe sier meg at Kjakan har sansen for Transformers-filmene.

Sønsteby var også sentral for at Norge kom seg rimelig kjapt på fote etter frigjøringen. Et halvår før freden var sikret kuppet han en svær forsendelse med rasjoneringskort, slik at familier som var i skjul eller arrest ble garantert mat og forsyninger. Gunnar var også sentral i kuppet mot Norges Bank i 1942, som sørget for at den norske eksilregjeringen kom i besittelse av trykkplatene som ga dem mulighet til å trykke norske pengesedler. Gunnar Sønsteby sto på som en hel peis under krigen, og sto i mot tortur, forfrysninger, utallige halsbrekkende aksjoner og for ikke å glemme en litt-over-middels irritert skokk med Gestapo.

Hver gang du kommer heim fra jobb og tenker at “herrejemini på trehjulssykkel, nå fortjener jeg ferie”, så tror jeg Umulius Kjakabråten vil ha et ord med deg.

About Shandiosa

hobbymusiker, filmentusiast, språkpetimeter, deltidsartigkaill, casual gamer, periodisk teknonerd, avslappet rent politisk, ateist, latsabb, ølhund og i utgangspunktet positivt innstilt til det meste.
This entry was posted in Topp fem and tagged , , , , , , , , . Bookmark the permalink.

4 Responses to Topp fem – norske helter

  1. Radiojente says:

    Det heter ikke “tvingte”, men “tvang”. Seriøst, Jan Erlend. Skjerpings! Ellers et flott utvalg norske helter!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s