Topp fem – konseptalbum

OBS: Jeg må på forhånd beklage for fravær av jerv- og fjertevitser. Dette er mitt forsøk på å get real en stakket stund.

Som en rimelig musikkinteressert fyr er det nesten litt flaut at jeg ikke har skrevet mer om musikk her. Det er altså tid for en litt smal topp fem-liste over mine favoritt-konseptalbum. Hvis du er under 23 år og ikke har filla snøring på hva jeg babler om: et album er en rekke sanger fra en og samme artist/gruppe samlet til en helhetlig utgivelse. Et konseptalbum er et album der alle sangene hører sammen tematisk, og gjerne fungerer som kapitler i en bok eller noe sånt. En bok er en bitteliten bit av internett som er printet ut og limt sammen i kanten.

70-tallet var tiåret da konseptalbum var all the rage. Tilfeldigvis var dette også syre-tiåret, noe som medførte ambisiøse ideer, intrikat navlebeskuer-musikk og Chevy Chase. Heldigvis kommer det ut konseptplater fortsatt, dog er det blitt sjelden vare. Når det kommer til denne typen album snakker vi ofte om en shitstorm av tullball og stormannsgal pompøsitet, men innimellom dukker det opp juveler:

5 – Rush – 2112 [1976]

Jeg ble litt skuffa da jeg fant ut at 2112 slett ikke handlet om aqua-space-Satan. Misvisende omslagskunst.

Rush har vært så desperat ukule så lenge at de nå er blitt det kuleste siden oppfinnelsen av boots. De har eksistert i 43 år, har gitt ut tyve plater og gir fortsatt ut omtrent åtte live-DVD’er i året. Mange regner 2112 som høydepunktet for Rush.

Konseptet:
Det er år 2112, og det har gått en del år siden Den Store Krigen mellom flere galakser (eller noe sånt), og galaksen er kontrollert av et strengt kvasi-religiøst diktatur som ikke sparer på undertrykkinga. Alt sensureres livskiten av, og når hovedpersonen i 2112 finner en eldgammel gitar og lærer seg å spille på den helt av seg sjøl blir det naturligvis bråk. Det ene fører til det andre, og før man vet ordet av det er en ny krig i gang. Det hele ender med en tvetydig melding: “Attention all planets of the Solar Federation: We have assumed control.”

Plata:
Det må sies at dette ikke er en helstøpt konseptplate, ettersom det kun er selve låta 2112 som er konseptet, og de andre låtene er mer eller mindre løsrevet fra konseptet. Det spiller forsvinnende liten rolle når låta er godt over 20 minutter og helt himmelropende bra. Dette er høyoktan-prog av ypperste merke. Geddy Lee høres ut som noen kjører ei frossen katt gjennom ei sirkelsag, og progvokal blir ikke bedre enn dette.

Sterkeste låt: 2112 [youtube] [spotify]

4 – Janelle Monáe – The ArchAndroid (Suites II and III) [2010]

Hei, konspirasjonsteoretikere! Tell antall Illuminati-symboler. Gjør det gjerne til en drikkelek. Salpetershots!

Etter musikken å dømme er Janelle Monáe født og oppvokst i Funkytown. Hun hadde et slags gjennombrudd som gjesteartist på Outkasts Idlewild (som også er et slags konseptalbum), og platedebuterte med The ArchAndroid i 2010, til stående ovasjoner fra en samstemt musikkpresse.

Konseptet:
The ArchAndroid har ingen lineær historie, men en knallrød tråd gjennom hele plata. Albumet er sterkt inspirert av Fritz Langs ikoniske film Metropolis fra 1927. Hovedrollen innehas av en erke-android kalt Cindi Mayweather, som er en slags gudinnefigur sendt fra fremtiden for å redde befolkningen i Metropolis fra noen tidsreisende slemminger. Litt vanskelig å få et grep om historien altså, men gjennomgående tema er frihet og individualisme. Aldri har frihet og individualisme hørtes mer sexy ut.

Plata:
Dette er en av de beste platene som er kommet på denne siden av millemiuniumet. Jeg har vanskelig for å tenke på ei plate som har bredere spenn rent musikalsk. Her er det dryss av Prince, punk, 60-tallspop, Quincy Jones, storband og David Bowie. Og alt er gjort med sjokkerende funky finesse. Det er ganske lite kred av meg å skamrose ei plate som er forgudet av alle som hører den, men The ArchAndroid er faktisk så bra. Hvis du ikke har hørt den, hør den. Hvis du er godt kjent med den, hør den enda en gang.

Sterkeste låt: Cold War [youtube] [spotify]

3 – Alice Cooper – From The Inside [1978]

I see crazy people. And crazy people inside their eyes.

Alice Cooper er selvfølgelig en av musikkhistoriens mest betydningsfulle artister. Sjokkrockens far, bestefar og keiser. Uten Alice Cooper, ingen Kiss. Ingen Marilyn Manson. Ingen Slipknot. Ingen… Lordi. Faen da, Alice.

Konseptet:
Dette albumet ble laget under og etter en avrusning. Og i 1977 fantes det ikke fancy avrusningsklinikker, så folk som skulle kvitte seg med en avhengighet ble pælma sammen med psykiatriske pasienter. Låtene på From The Inside handler om pasientene på en institusjon, og alle er baserte på folk Alice Cooper delte hus med. Her finner vi Vietnam-veteraner det har rablet for, alkoholiserte Beverly Hills-fruer, kriminelle par à la Mickey & Mallory, og Alice tar også hovedrollen sjøl på et par låter. Hvis 2112 er en roman, så er dette en novellesamling. Låtene står godt hver for seg, men samlet er det en helhet.

Plata:
Jeg må innrømme at jeg ble tatt på senga da jeg hørte denne for første gang. Til da kjente jeg to utgaver av Alice Cooper: den harry Poison/Feed My Frankenstein-Cooper og den tøff-skumle Cooper fra bl.a. Welcome To My Nightmare. From The Inside er lagd i samarbeid med Elton John-makkeren Bernie Taupin, og det høres. Enkelte av låtene høres ut som flotte Elton John-låter, og det nikkes til og med til The Beatles. Det er en eklektisk samling av groovy rockelåter og overraskende episke power ballads. Først og fremst er dette en samling av stilige historier, og Alice Cooper er nærmest uslåelig når det kommer til å formidle en historie ved hjelp av rock.

Sterkeste låt: How You Gonna See Me Now [youtube] [spotify]

2 – Genesis – The Lamb Lies Down On Broadway [1974]

Ikke vanskelig å skjønne hva denne plata handler om i det hele tatt.

Genesis er en av de største progrock-bandene sammen med Yes, King Crimson, Pink Floyd og Rush. Det overskygges dessverre ofte av noen kjipe 80/90-talls-blødmer som f.eks. We Can’t Dance og, du vet, Phil Collins. Men de var verdens beste band ei god stund. Og The Lamb Lies Down On Broadway er plata da Peter Gabriels galskap tok fullstendig overhånd, med strålende resultat.

Konseptet:
Øh, ja. Her er det umulig å oppsummere eller forklare uten å bruke opp internett. Det handler vel om Rael som leter etter sin bror John, som viser seg å være en og samme person. Eller noe i den retning. Denne plata er blitt analysert i fillebiter, og folk er like kloke. Dette er absurde greier: En ull-kokong, en labyrint-korridor, et hjerte fullt av hår, en menneske-fabrikk, Døden, slanger med kvinnefjes og en dodgy gjeng som kalles The Slippermen. Jeg har gjort et par slappe forsøk på å skjønne greia, men har slått meg til ro med at tekstene er brilliante i all sin surrealisme. Musikken, mann. Musikken.

Plata:
Dette er kanskje tidenes mest rendyrkede progplate. Det er aldri kjedelig, det er aldri forutsigbart, og de musikalske valg som gjøres er aldri feil. Phil Collins var verdens beste trommis, Peter Gabriel var verdens beste frontmann og de andre gutta gjør seg ikke bort de heller. Steve Hackett kjører en uvanlig hard gitarlinje til tider, og det høres innimellom ut som han torturerer instrumentet til bristepunktet. I langt større grad enn på tidligere Genesis-plater er bruken av synthesizer fremtredende. De smører tjukt på, med alle farger tilgjengelig. Dette er mektige greier, og en fordømt fryd å høre på. Hver gang.

Sterkeste låt: In The Cage [youtube] [spotify]

1 – The Who – Tommy [1969]

Tommy Ingebrigtsen? Tommy Körberg? Tommy Lee Jones?

Nyere forskning viser at The Who er tidenes beste band. Glem The Beatles, glem The Rolling Stones, glem Radiohead, glem U2. For guds skyld, glem U2.

Konseptet:
Tommy blir født i platas første låt som en normal gutt, men som sjuåring blir han vitne til at faren blir drept. De som utførte drapet truer ham på voldsomt vis til å aldri fortelle om det til noen. Dette fører til at Tommy bli døv, stum og blind, og sklir inn i et slags våkent koma der han ikke kommuniserer med omverdenen. Foreldrene tar ham med rundt til alskens helbredere, blant andre en prest, The Acid Queen og en hallik (halliker har jo som kjent enestående helbredende kraft). Av alle ting har Tommy et fantastisk talent for flipperpill, og blir en slags guru i det miljøet som tenåring. Frustrert over at gutten av en eller annen grunn står og stirrer i speilet (til tross for at han er blind som en muldvarp), knuser mora speilet. Det fører til at Tommy “våkner”, og gjennom sin flipperspill-gurustatus blir han opphøyet til en slags Jesusfigur. Han blir høy på makt, og ting skjærer seg. Og folkens: dette ble en film. Med Jack Nicholson.

Plata:
Man kan se på historien og mene at den er teit. Og det vil kanskje ikke være feil. Men dette er verdens beste plate. I coveret står tekstene utformet som et manus, med replikker for alle personene. Alle personene er sunget av Roger Daltrey (med unntak av Uncle Ernie, som takles på eminent vis av en rablende gal Keith Moon), og historien kommer til liv på en måte jeg aldri har hørt før. Dette, sammen med et utenomjordisk godt samspill mellom Entwistle/Moon/Townshend gjør Tommy til noe helt spesielt. Her går det nesten ikke an å sette på ei låt for seg sjøl, låtene er uløselig knyttet sammen. Det går nesten ikke an å sette på Tommy i bakgrunnen heller, dette krever lytting. Og det er verdt det.

Sterkeste låt: Go To The Mirror! [youtube] [spotify]

For spesielt interesserte slenger jeg med fem til som fortjener omtale:
6. Camel – The Snow Goose [1975]
7. The Mars Volta – De-Loused In The Comatorium [2003]
8. Jethro Tull – Thick As A Brick [1972]
9. The Moody Blues – Days Of Future Passed [1967]
10. Frank Zappa – Joe’s Garage [1979]

About Shandiosa

hobbymusiker, filmentusiast, språkpetimeter, deltidsartigkaill, casual gamer, periodisk teknonerd, avslappet rent politisk, ateist, latsabb, ølhund og i utgangspunktet positivt innstilt til det meste.
This entry was posted in Musikk, Topp fem and tagged , , , , , , , , , , . Bookmark the permalink.

3 Responses to Topp fem – konseptalbum

  1. Kjetil says:

    Janelle Monae er vel så enestående på scenen som hun er på plata. Det hadde du nok likt!

  2. Christophr Iversen says:

    Aiai, masse gull på den lista der, men stusser litt på disse forskerene dine (ref?), ettersom at følgende ikke er tatt med i selskapet: Devin Townsend – Ziltoid the Omniscient

    Historien er som følger: Ziltoid er kommandøren av en utenomjordisk flåte som har bestemt seg for å lage en blokkade rundt jorda. Blokkaden oppheves på følgende premiss: At jordboerne greier å lage verdens beste kaffe (og den skal være svart) til ham på fem minutter. Greier de det? Niks! Bæsjen treffer så vifta..

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s